Bush-mennene slåss

NEW YORK (Dagbladet): Colin Powell hadde ingen mulighet til å få til våpenhvile i Midtøsten. Ble også han lurt?

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

- Det tror jeg ikke engang Ariel Sharon tror på, sa Saudi-Arabias utenriksminister, prins Saud al-Faisal, om president George Bushs beskrivelse av Israels statsminister som «en fredens mann».

I det amerikanske utenriksdepartementet sier kilder til avisa The Washington Post at «vi blir filleristet i hele den arabiske verden for de ordene». Likevel brukte presidenten dem om igjen da han satt i Det hvite hus med Colin Powell ved sin side. Presidentens forsøk på å pynte på Powells fiasko virket like virkelighetsfjern og urovekkende som hans uvirkelige beskrivelse av Sharon.

Nå avslører The Washington Post at Powell aldri hadde noen muligheter til å lykkes med sitt offisielle skytteloppdrag. Powell hadde ikke støtte fra presidenten og regjeringen til å øve press på Sharon.

PENTAGON har under Bush for første gang fått et avgjørende ord med i laget om Midtøsten. Forsvarsminister Donald Rumsfeld er med i den indre kretsen som utformer presidentens utenrikspolitikk. Rumsfeld mener at Sharons framrykking i de palestinske områdene er en legitim krig mot terrorisme, og at det ikke har noen hensikt å forhandle med Yassir Arafat.

Stemningen i Powells departement er på et lavmål etter fiaskoen i Midtøsten. En kilde sier at Powell og hans utenrikspolitiske eksperter i øyeblikket ikke har noen allierte der Bush-regjeringens egentlige politikk blir utformet.

FØR HELGA hadde president Bush besøk av Saudia-Arabias sterke mann, kronprins Abdullah, på ranchen i Crawford, Texas. Det var opprinnelig planlagt som et toppmøte der Bush ville sondere mulighetene for en fortsettelseskrig mot Saddam Hussein. I går skrev avisa The New York Times at det foreligger amerikanske planer for en stor invasjon i Irak i begynnelsen av neste år.

Toppmøtet i Texas ble i stedet en konfrontasjon i høviske former. Kronprins Abdullah ville finne ut om president Bush driver et dobbeltspill ved at kravet til Israel om å trekke seg ut av de palestinske områdene bare har til hensikt å skjule at USA egentlig også her støtter Sharon.

Før kronprinsen møtte Bush, sendte han presidenten et fredsforslag i åtte punkter. Det hvite hus svarte med å sende kronprinsen et forslag til felles uttalelse som ikke inneholdt noen henvisninger til kronprinsens åtte punkter, og som til overmål inneholdt feil i gjengivelsen av kronprinsens fredsforslag fra tidligere i vinter.

En saudiarabisk klage til Powells kontor avslørte at man der ikke engang satt med et eksemplar av den amerikanske forslaget til fellesuttalelse.

PRESIDENT GEORGE BUSH var tydelig utilpass da han møtte mediene etter sine lange samtaler med kronprins Abdullah. Kroppsspråket fortalte en annen historie enn presidentens ord om at han hadde knyttet nære, personlige bånd til kronprinsen i samtalene de to hadde på tomannshånd.

Samtidig som president Bush tilsynelatende fornyet sitt krav til Sharon ved å si at «tida er inne til å avslutte» de militære operasjonene, rykket israelske styrker på nytt inn i Qalqilyah. Qalqilyah var den ene av de to byene de israelske styrkene trakk seg ut av like før Colin Powell landet i Israel, slik at han der kunne si at «tilbaketrekningen var begynt».

VED Å FRAMSTÅ som dobbeltspiller i øynene til arabiske ledere som kronprins Abdullah og president Hosni Mubarak, oppnår president Bush bare at den moderate arabiske verden som han er avhengig av i kampen mot internasjonal terrorisme, føler seg lurt og ført bak lyset.

Den palestinske sjefforhandleren Saeb Erekat sier at han skjønte tegningen da han på TV så Rumsfelds nestkommanderende, Paul Wolfowitz, erklære sin støtte til Israel på den store proisraelske demonstrasjonen i Washington. «Vi går jo ikke rundt med neonskilt i panna der det står 'Idiot',» kommenterte Erekat.

MENS ARIEL SHARON har kapret den svart-hvite retorikken til Bush omtrent på samme måte som Osama bin Laden har kapret islam, sier saudiarabiske talsmenn at de ser forskjell på en palestinsk selvmordsbomber som har mistet alt håp i en okkupasjon som er i strid med internasjonal rett, og på angrepet på World Trade Center.

Men den forskjellen ser ikke Donald Rumsfeld og Dick Cheney, og da har president Bush et problem han har økende problemer med å håndtere.