Bushs «freds-engler»

Det er vår i lufta. Og på bakken står 14 enorme B-52-bombefly - klare til innsats i krigen mot Saddam Hussein.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

FAIRFORD (Dagbladet): Jeg er ved Fairford militærflyplass i vakre Cotswolds, hvor noen av president George W. Bushs mange masseødeleggelsesvåpen står klare for nye bombetokter over Bagdad.

Rett foran oss - bak et stålgjerde og ruller med piggtråd - står en av disse enorme, gråsvarte flykroppene på rullebanen. Fire gurkasoldater står vakt, urørlige, en foran, en bak og en på hver side. Under vingene henger to batterier med raketter og to bomber: Alt er klart til nattas dødbringende tokt. De kalles «fredsengler,» men de nedoverhengende vingene får englene til å se slitne ut. Bak meg ligger en nypløyd åker og på jordet bortenfor beiter sauer. Den smale veien jeg står på, er som en frontlinje mellom krig og fred, mellom to måter å tenke på.

Overflødig politi

I enden av veien, ved port 10, har antikrigsdemonstrantene slått leir. En liten gjeng. Enkelte av dem har vært der i månedsvis. Noen telt, et fransk og et palestinsk flagg og plakater, bevoktet av dusinvis av politimenn.

- I dag tidlig sa de at vi måtte ta ned flagget. Amerikanerne hadde forlangt det: De trodde det var det irakiske flagget, sier Drew, og ler. Han ler av politiet også:

- Vi er freds demonstranter. Og en av politimennene ler med:

- Jeg skjønner ikke hvorfor vi skal være her. Ingen med vettet i behold våger å nærme seg gurkaene...

Men politimenn er det overalt, rundt hele basen. Og innenfor patruljerer gurkasoldatene, eller de står ved maskingeværredene sine.

Flyplassens hovedinngang munner ut like ved idyllen Fairford, en landsby som likner en fredelig kulisse fra høymiddelalderen. Men i puben Marlborough Arms er ingen fredsdemonstranter velkomne. Kundene er pensjonerte militære, og alle har amerikanske venner på flybasen.

- Saddam må tas. Og når han ikke kan tas på andre måter, må vi bruke makt, sier John. Og de andre rundt bardisken nikker enig. Også Graham, pubinnehaveren, som nekter demonstranter adgang.

I den andre enden av den fire kilometer lange rullebanen ligger den enda mindre landsbyen Kempsford. Og den eldgamle puben Axe and Compass: Der er demonstrantene hjertelig velkommen. Shirley har åpnet hagen sin for demonstrantenes telt, og jo, butikken går bedre enn vanlig.

- De er vennlige og hyggelige mennesker fra hele England, sier hun.

- Meningsløs krig

Utenfor treffer vi ungjentene Joey fra Hastings og «Ghost» fra Dublin. De har skulket skolen for viktigere oppgaver.

- Det verste er alle løgnene de forteller oss. Løgner og halvsannheter, og dere journalister er ikke bedre enn politikerne.

En av veteranene er Katie, tobarnsmor, selvstendig næringsdrivende og det nærmeste man kommer en yrkesdemonstrant de siste månedene:

- Jeg var med på å opprette leiren i februar og har vært her hver dag siden det. Jeg er ingen pasifist, men denne krigen er meningsløs, sier hun. Mens Ed fra London er rørlegger og tar noen dager fri for å demonstrere.

- I dag morges ble jeg arrestert og kroppsvisitert under henvisning til antiterroristloven. Og mens de gjorde det, tauet de bort bilen min. Det kostet 119 pund pluss parkeringsbot. For de hadde satt opp parkering forbudt-skilter etter at jeg parkerte. Og «de», det er politiet. Som opptrådte høflig og korrekt overfor oss.

- Men de driver klappjakt på oss demonstranter, sier Katie. Og forklarer selv hvorfor:

- De har ikke noe annet å gjøre.

Klokka 16.29 blir vi avbrutt av øredøvende støy: Det er en B-52 som lander, fallskjermen folder seg ut og hvinet fra motorene stiger til et crescendo. «Fredsenglene» daler ned fra sky.

MOT BLAIR: Utenfor puben Axe and Compass slapper Joey fra Hastings (t.v), «Ghost» fra Dublin, Ed fra London og Katie fra Swindon av mellom demonstrasjonene: - Du aner ikke hvor nerveslitende det er å se og høre de svarte gribbene ta av fylt med bomber, sier Katie.