Bushs siste tap

Hans vei er brulagt med utenrikspolitiske katastrofer. Bush-administrasjonens nederlag i Georgia føyer seg inn i rekken, skriver Morten Strand.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

ST. PETERSBURG (Dagbladet): Det er ingen hemmelighet at det nye, sterkere Russland vil ha omkamp om flere av det de oppfatter som tapene fra tida etter Den kalde krigen. Statsminister Vladimir Putin har selv beskrevet oppløsningen av Sovjetunionen som det 20. århundrets største geopolitiske katastrofe. Katastrofen, som for øvrig var en enorm befrielse for et titall nasjoner som var underlagt imperiet, er altså en større ulykke enn 1. verdenskrig, 2. verdenskrig, og både Stalins og Maos massedrap.

MAN TRENGER DERFOR ikke å være noen stor politisk analytiker for å ane at konsekvensene kunne bli enorme da den lille musa – Saakasjvilis Georgia – gikk inn til bjørnen – Putins Russland – natt til 8. august, trakk våpen, og skjøt. Reaksjonen ble som man burde skjønne at den måtte bli. Bjørnen kom voldsomt tilbake. Og nå som den har slått seg ned i Georgia, har den ingen hast med å dra tilbake. Ingen kan pirke den på pelsen, det er for farlig, og bjørnen ser ut til å nyte de geopolitiske realitetene Saakasjvilis katastrofale felttog inn i Sør-Ossetia har skapt. Hvordan kunne noen ta så feil? Og hvordan ser virkeligheten ut, sett fra Moskva?

17. FEBRUAR I ÅR eksploderte Kosovos hovedstad Pristina i jubel og glede. Det omstridte landområdet hadde nettopp erklært sin uavhengighet fra Serbia. Den diplomatiske anerkjennelsen fra USA, Storbritannia, Tyskland og Frankrike, kom i dagene etter. Russlands daværende president Putin, og utenriksminister Sergej Lavrov, hadde lenge snakket om at for Russland så gikk det «en rød linje» ved Kosovos selvstendighet. Det var en politikk Russland ikke kunne akseptere. Som i spørsmålene om rakettskjoldet, følte de russiske lederne at de ikke var blitt konsultert, men overkjørt. Til tross for at lederne på forhånd sa at de hadde trukket en «rød linje».

Artikkelen fortsetter under annonsen

EN MÅNED SEINERE, under Nato-toppmøtet i Bucuresti, fikk USA beskjed fra Moskva om at det å tilby Ukraina og Georgia medlemskap, var å gå over enda en «rød linje». Bush trykket på for snarlig medlemskap alt han kunne. Men det bushske USA er ikke lenger hva USA var, så Tyskland og Frankrike fikk stanset et umiddelbart medlemskap. Uansett, Russland var nok en gang viftet vekk, som en irriterende flue. Den beskjeden Moskva hørte fra – særlig – USA, var denne: Vi hører hva dere sier, men for øvrig kan dere dra til helvete.

DET GEORGIAS president Mikhail Saakasjvili gjorde i Sør-Ossetia natt til 8. august, var som om Serbia skulle startet en lynkrig mot sivilbefolkningen i Kosovo. Ja, Georgia angrep etter mange provokasjoner fra Sør-Ossetia som det er all grunn til å tro hadde Russlands støtte.

Men det skjedde også etter at USA – med Bush og Rice i spissen – lenge hadde vært Saakasjvilis idealistiske heiagjeng. Saakasjvili var det hvite håp i en mørklagt del av verden, til tross for at han i fjor høst slo ned demonstrasjoner ved hjelp av et spesielt brutalt opprørspoliti. Han omtales i Washington som demokratiets håp til tross for at han i fjor høst stengte en kritisk tv-stasjon etter et kommandoangrep mot redaksjonen. Og han har fått muskulær hjelp fra USA til å bygge opp et forsvar, et forsvar som russiske militære nå gjør det de kan for å rive ned.

USA HAR ETTER AT krigen startet vært påpasselige med å understreke at de gjorde alt de kunne for å advare Saakasjvili mot å starte krigen. Det som har vært klart for de fleste er at USA og Nato aldri kunne gripe inn militært for å støtte Georgia i en konflikt med Russland. Men etter at lille, fattige Georgia, hadde den tredje største kontingenten med soldater i Irak, etter at USA har utstyrt og trent deres soldater, og etter at Bush og Rice har ledet en entusiastisk heiagjeng, var dette fullt ut forstått i Tbilisi?

«Det er mulig georgierne kan ha misforstått heiaropene fra Washington med noe annet», sier en toppfigur i Bush-administrasjonen lakonisk til International Herald Tribune.

FOR MOSKVA VAR uansett nok «røde linjer» passert. Den godbiten som ble budt fram av Saakasjvili var for god til ikke å bite tenne i. For det første er de omstridte områdene Abkhasia og Sør-Ossetia nå i russisk innflytelsessfære så langt fram i tid vi kan se.

For det andre har den konfronterende og antirussiske Saakasjvili fått en på tygga som gjør at han etter all sannsynlighet taper neste valg, selv om opposisjonen ikke vil starte jakten på ham før de russiske soldatene er ute av Georgia.

For det tredje har Russland demonstrert for all verden hvem som er sjefen i deres bakgård. Det er ikke noe vakkert syn, men det er bakgårdskamper sjelden.