Bye, bye, Bob!

Da Robert Rauschenberg (f. 1925) døde mandag, innebar det mer enn at en av USA-kunstens frontfigurer avsluttet et sjeldent aktiv kunstnerliv.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

«I want to act in the gap between art and life» var texanerens uttalte ambisjon, da han slo seg ned i New York som var preget av den abstrakte ekspresjonismens stigende hegemoni tidlig på 50-tallet. Motet til å gi seg i kast med denne grenseoverskridende målsettingen var sterkt stimulert av lærere som den innvandrete Bauhauskunstneren Josef Albers og avantgardekomponisten John Cage. Men samtidig uttrykk for en kritikk mot den foregående malergenerasjonens forening av kroppslig machomotorikk på billedflaten og eksistensielle referanser med en høystemt retorikk. Som et rituelt farsoppgjør med forgjengerne utraderte Rauschenberg en tegning av den abstrakte ekspresjonisten Willem de Kooning.

DENNE DADAISTISKE gesten – som minner om Marcel Duchamps sabotasje med å gi sin versjon av «Mona Lisa» mustasje – ble bare begynnelsen. Hans egentlige alternativ lå i de seinere så kjente «combines», et begrep som har blitt synonymt med Rauschenberg. I disse kombinasjonsarbeidene inngikk så vel slående penselstrøk som samtida ellers identifiserte som «metafysiske spor», som søppel fra gatebildet og bruksbutikkenes kasserte gjenstander. Slik forsynte Rauschenberg seg med og resirkulerte elementer som både hørte high brow-galleriene og lavkulturen i hverdagslivet til. «Et maleri som forsøker å være skulptur», kommenterte kollegaen – og i en periode partneren – Jasper Johns.

Artikkelen fortsetter under annonsen

BEGGE VAR allerede i 1962 med på utstillingen «4 amerikanere» i Moderna Museet, som under legendariske Pontus Hultén åpnet for denne uvanlige kunsten. Den ble vekselvis omtalt som nydadaisme og proto-popkunst. Men uansett etikett representerte denne kunstneriske posisjonen et fruktbart «gap» for Rauschenbergs kreative utfoldelse. Som ved sin uortodokse vitalitet vakte gjensvar og kritikk. Ikke minst da verket «Monogram» ble innkjøpt av Moderna Museet. Konstellasjonen av en utstoppet og malingflekket angorageitebukk med et bildekk rundt kroppen og stående på et liggende maleri, synliggjorde Rauschenbergs ord om foreningen av «art and life». Siden har den på folkemunne omtalte «Geita» blitt noe av en gallionsfigur for institusjonen på Skeppsholmen, selv om dyret representerer det motsatte kjønn og dermed trenger inn i dekket med en erotisk undertekst.

RAUSCHENBERG vendte tilbake til Stockholm seinere. Da inngikk levende dyr i en happening, og billedkunstneren tok steget ut i utstillingsrommet med rulleskøyter og vinger i en ballett av Merce Cunningham. Med unntak av hans grafiske serie over Dantes «Inferno» kom det aldri noen Rauschenberg-utstilling hit til lands, selv om Morten Krohg var nære på under sin aktive sjefstid i Kunstnernes Hus. Signaturen var nok blitt for gullkantet etter førsteprisen på Biennalen i Venezia i 1964. Men hans kunst ga impulser til Krohg og yngre kolleger som Reidar M. Kraugerud og helt opp til unge utstillere på «Lights on» tidligere i år. Fjorårets utstilling av Rauschenbergs «combines» i Stockholm ble mye mer enn et nostalgisk gjensyn. Den minte meg også om samtalen med ham på Veneziabiennalen i 1982. «I’m Bob» begynte han vennlig…