Byen på prærien

Den som vil forstå USA, må studere småbyene.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

HVIS DU ER i en småby i Minnesota der det konkurreres om hvem som kan spise størst mengde lutefisk, er du sannsynligvis kommet til Madison. Madison konsumerer mer lutefisk pr. hode enn noen annen by. Her kårer de lutefiskdronning og lutefiskspisemester. Og det er ikke små mengder som går med når røslige karer setter seg ved langbordet. Jerry Osteraa ble den første lutefiskkongen i 1988 da han la i seg vel tre kilo. Under Norsefest, et årlig arrangement for å fremme Madison som ferieby, spises det også potetklubb til lunsj. Men det er Benson som er potetklubb-byen. Er du derimot i en by der de roser seg av å lage verdens største lefse og byens innbyggere snakker amerikansk med norsk aksent, er du i Starbucks. De tre byene er i likhet med et utall andre strødd utover landskapet av jernbaneselskapene som skinnela USA fra øst mot vest. Byene ble lagt tett for at bøndene ikke skulle ha for lang vei med varene de mottok eller sendte.

VED FOLKETELLINGEN i 2000 hevdet vel 4,6 millioner amerikanere at de hadde norsk bakgrunn. Da unionen med Sverige ble oppløst i 1905, bodde en tredel av alle nordmenn i USA. Men hvilken rolle spilte nordmenn i det amerikanske samfunnet? Professor Odd S. Lovoll ved St. Olafs College er en utrettelige forsker i «det norske Amerika», og som et bidrag til feiringen av unionsoppløsningen, er resultatene fra et forskningsprosjekt om «Norske småbyer på prærien» utgitt på forlaget Vett & Viten. Prosjektet er ingen tilfeldighet. Småbyen er kanskje den viktigste samfunnsinstitusjonen i USA, har den norsk-amerikanske sosiologen Torstein Veblen hevdet.

STORPARTEN AV DE norske immigrantene bosatte seg på eller nær landsbygda, og mange kom til disse egnene i det vestlige Minnesota. Nå er bevisstheten om den norske etnisiteten først og fremst knyttet til organisasjoner som «Sønner av Norge» og årlige Norsefester som den i Madison, med den lokale handelsstanden som hovedsponsorer. Men det kunne gå både to og tre generasjoner fra innvandrerne kom fra Norge til de følte seg for alvor som amerikanere. Ifølge Lovoll var de norske mer stolte av sin opprinnelse enn innvandrere med annen bakgrunn. Selv svenskene var mindre opptatt av sin opprinnelse enn de norske. På den annen side hadde nordmennene på prærien en harmonisk tilpasning til det nye samfunnet de ble en del av. De var f.eks. også sterkt politisk engasjert, en arv fra de politiske kampene i Norge på siste halvdel av 1800-tallet. De var også aktivt med i sivilsamfunnet, i kirkelig liv og i sangkor og andre aktiviteter. Den norske innflytelsen på storsamfunnet var betydelig.

LOVOLLS BERETNING handler om et område som i de siste tiåra har vært i tilbakegang. Folkestrømmen har gått fra de små til de store byene. Bondesamfunnet er forsvunnet og gårdene overtatt av store selskaper. Og norskheten er borte. Men i kjølvannet av denne forvitringen har befolkningen prøvd å holde liv i den etniske arven gjennom festivaler og interesse for historie. Så selv om de gamle matskikkene nå dyrkes i en amerikansk setting med prinsesser og konkurranser om mest og størst, er det så visst ikke bare asiater og afrikanere som serverer etnisk mat.