Byer i kamp om OL

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Mens resten av verden engasjerer seg i fotball-VM, er Norge kontinuerlig opptatt av vinter-OL. I øyeblikket er det en viss mulighet for at fire norske byer, Tromsø, Trondheim, Oslo og Lillehammer vil konkurrere om å få arrangere vinter-OL i 2018. Alle har sine gode grunner: Trondheim, som meldte seg på i kappløpet denne uka, arrangerte ski-VM i 1998 og vil kunne modernisere noen av arenaene som ble bygd den gang. Trøndelag fostrer stadig våre fremste skiløpere. Derfor skal ingen forundres over at det lokale lederskap innen politikk, næringsliv og idrett vil arrangere OL på hjemmebane.

Tromsø, som er kjent for sine olympiske tilstander i byens hovedgate hver helg, har ingen anlegg foreløpig. Men byens OL-konsept er et såkalt kompakt opplegg der så godt som alle anlegg skal ligge innenfor en radius på 15 kilometer fra Tromsøyas sentrum. Byen er kommet langt i planlegging og markedsføring, og har knyttet til seg en av OL-toppene fra Lillehammer, Arne Myrvold. Tromsø bygger videre på søknaden om å bli OL-by i 2014 som Bondevik-regjeringen gikk imot sammen med Frp og SV. Men de nåværende regjeringspartiene Ap og Sp støttet Tromsøs OL-søknad, og kan vel ikke snu nå? Kulturminister Trond Giske som raskt ga Trondheim Rockemuseet kan vel ikke gi hjembyen mer på ei god stund?

Artikkelen fortsetter under annonsen

Oslo ble nylig tildelt ski-VM i 2011, og er i tenkeboksen når det gjelder OL. Ski-VM krever nye og moderne anlegg og da burde det være fornuftig å utnytte investeringene til et OL ikke så mange åra etter.Lillehammer har heller ikke proklamert sitt kandidatur ennå, men konkurrerte med Tromsø om å bli norsk søkerby til OL i 2014. Lillehammer beviste sin gjennomføringsevne i 1994, og anleggene fra den gang bør kunne moderniseres for en overkommelig sum penger. Lillehammers ulempe er i ironisk nok at suksessen i 94 var så formidabel at enhver reprise vil blekne i sammenlikning. Og selv gode kopier regnes alltid som dårligere enn originalen.

Regioners og nasjoners kamp om å få være vertskap for det omreisende OL-sirkuset gjør at Gerhard Heiberg og de andre i den internasjonale olympiske komiteen hele tida kan kreve at søkerne skal komme opp med noe nytt og annerledes. Fra søkernes side er håpet og hensikten at et OL skal gi byen og regionen en markedsføring og økonomisk innsprøyting som man ellers aldri vil oppnå gjennom tradisjonelt politisk arbeid. Tromsø opererer med et budsjett der nettokostnadene er anslått til 9- 10 milliarder 2004-kroner. Statens utgifter til infrastruktur, veier, jernbane, flyplassutbedring, kommunal infrastruktur, etterbruk osv. er beregnet til 3-4 milliarder, omtrent på nivå med det som ble brukt på Lillehammer. Inntektene skal komme fra de bratt stigende inntektene fra TV-rettigheter og sponsorkontrakter.

Å finne pengene er ikke hovedproblemet i steinrike Norge, men er det fornuftig ressursbruk at store idretts- og mediesirkus som ski-VM og vinter-OL må arrangeres på stadig nye steder rundt om i landet? Hvor mange internasjonale hoppbakker, utforløyper, skiskytterstadion, innendørs skøytearenaer, bob- og akebaner osv. har vi bruk for i vårt begrensede land? Eller for å si det på en annen måte: Kan man ikke lenger leve et fullverdig liv i en landsdel som ikke har arrangert ski-VM eller vinter-OL?

Motspørsmålet fra ildsjelene som kjemper for Nordlys-leker i 2018 er om det ikke er rimelig og rettferdig at også den nordlige landsdel får være sentrum for et nasjonalt OL-løft med de virkninger det har for infrastruktur, idrettsanlegg, turistreklame, entusiasme, dugnadsånd og tro på framtida.Avgjørelsen om hvorvidt Norge skal søke, og hvilken by som skal være vertskap, blir trolig tatt i 2008. På vegne av Tromsø og Trondheim barker nå de to tidligere Høyre-ordførerne Erlend Rian og Marvin Wiseth sammen i et tungvektsoppgjør de begge er overbevist om at de vil vinne. Vil flere melde seg på i kampen?