Byfolk i form

Byen må utvikles slik at menneskene blir mer aktive, både kulturelt og fysisk.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

DEN NORSKE MANNEN

er blitt vel ni kilo tyngre på 40 år. En av fire nordmenn er inaktive. Sykdom, manglende engasjement og fysisk forfall er et trekk ved den moderne samfunnsutviklingen. I dag bor 70 prosent av Europas befolkning i urbane strøk. Kan det være en sammenheng mellom den kroppslige utviklingen og byutviklingen? Er urbaniseringen en risiko for folkehelsa? Dette var det underliggende spørsmålet da Norsk institutt for by- og regionforskning (NIBR) inviterte til seminar om skolegården og fysisk aktivitet denne uka.

BYLUFT GJØR FRI

, heter det. Men den kan være full av støv og eksos og påføre innbyggerne luftveisplager og allergier. Bylivet er preget av komfort, enkelhet og letthet: Vi løftes opp av heis eller rulletrapper, vi fraktes av bilen, trikken og toget. Mange befinner seg bak gardinet og bare iakttar byens liv fra vinduet. Hålke og snøfonner gjør det utilrådelig å gå ut for den som begynner å føle livets slitasje. Selv ungene, med sin eksplosive aktivitetstrang, møter hindringer og begrensninger: De grønne arealene blir mindre og forbudt. Skolegården etes opp av nye bygninger for å huse økte elevtall og krav om nye spesialrom. Og bymyndighetenes vilje til å bruke penger på barnas utemiljø svekkes. En by som Tromsø, som nå søker olympiske leker, overlater utviklingen av utearealene i skolen til foreldrene. Hvordan skal en slik by kunne ivareta etterbruken av eventuelle olympiske anlegg?

ENHVER ER SIN

egen helseminister, sier helseminister Dagfinn Høybråten, og setter i gang den ene kampanjen etter den andre mot røyking, alkohol og fedme. Jon Lilletun, KrFs parlamentariske leder, har allerede tatt av seks kilo av sine 120, leser jeg her i avisa. Men ifølge samfunnsgeograf Helle Benedicte Berg ved Norsk Form er det forhold utenfor den enkeltes kontroll som gjør folk feite og ufriske. Sosial- og helsedirektoratet har presentert sin plan for å bedre folkehelsa. De vil ha mer måling og veiing, større byråkrati og bedre refusjonsordninger. Men hva kan gi bedre mulighet for fysisk og åndelig aktivitet for folk flest? Det hjelper ikke med mindre mat hvis det urbane miljøet sier kjør, sitt og vær inaktiv, sier hun.

HVA MÅ GJØRES?

Verdens helseorganisasjon har lansert begrepet «Healthy Cities». Bevegelsen oppmuntrer til bedre byplanlegging, bedre integrerte transportsystemer, et stabilt økosystem, mer samhold og mindre ekskludering. Dette likner den skandinaviske samfunnsmodellen som ble utviklet i forrige århundre, og som bygde på tre pilarer: masseidrett, nasjon og partiarbeid. Det var en del av det demokratiske prosjektet som la vekt på likhet, gjensidig avhengighet og konsensus som samværsform. Det bidro til å gi den nordiske politiske kulturen en viss folkelighet og utjevning av motsetninger, hevder den danske historikeren Niels Kayser Nielsen i boka «Dannelsens forvandlinger», som kom på Pax i fjor. Mer fellesskap og aktivitet i grenselandet kultur, miljø, historie og biologisk arv, er budskapet fra «Healthy Cities»-bevegelsen. Det er i dette perspektivet vi må se den nye interessen for skolegårdens utforming. Ved å utvikle skolen til sentrum i bydelen, kan befolkningen få et lokalt sentrum de nå mangler. Skolegården har jo vært et hellig sted, akkurat som skolebygningen, og ligger død store deler av døgnet. Her kan kroppskultur og åndskultur finne et samlingspunkt som både gir identitet og fellesskap.

MEN ET HOVEDPROBLEM

gjenstår i den moderne byutviklingen: Når privatisering og marked styrer mer og mer av utbyggingen, oppstår nye klasseskiller. Byen blir ikke lenger for alle når det bygges temaparker med eksklusiv adgang, og grønne områder gjerdes inne. I Oslo er det all grunn til å følge med når Bjørvika og Tjuvholmen nå skal bygges. Ingen av disse områdene blir bygd for lavstatusbyborgere. Det vil nok bli tilrettelagt for mye aktiviteter for dem som har råd til å bo der, men det er maksimalt privat utbytte for utbyggerne som er drivkraften, og da blir fellesområdene alltid skvist, og de små tilbudene som legges inn, blir for beboerne. Da baron Pierre de Coubertin lanserte ideen om å gjenopplive de antikke olympiske lekene, hadde han en pedagogisk utviklingsstrategi for det underprivilegerte moderne massemenneske i det industrialiserte bysamfunn. Sporten skulle være et terapeutisk bidrag til å motvirke det moderne samfunnets skadevirkninger. Aldri har så mange vært så opptatt av sport som i dag, vi har innført musklenes republikk, for å si det med Rune Slagstad. Men det moderne, globaliserte bysamfunn har plassert altfor mange av oss på inaktivitetens tribune. Der blir det for lite både for ånd og legeme.