Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Nyheter

Mer
Min side Logg ut

Bygdebohemen

Barista møter bonde. Hva får vi da?

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

DE VILLE FLYTTE hjem, en etter en. Mine kunstner og medievenner som hadde livnært seg av kreativitet, og innovasjon i storbyen. De ville bosette seg på Flø, en sjarmerende utpost mot havet, en siste skanse før det store intet, en mil fra tettstedet Ulsteinvik der jeg selv vokste opp. De hadde fått nok av støy og stress. Hva vil dere der? - Hente inspirasjon, se på havet, tenke, føle, skape! svarte de. Jeg sa ikke noe på det. Vi kalte dem bohemene på Flø.

FORSKERNE HAR LENGE lenge spådd at raskere informasjonsteknologi og mer fleksible arbeidsgivere vil legge til rette for at bygdene blir et attraktivt bosted for unge ressurspersoner. Likevel slår ikke tendensen til. I fjor hadde 68 prosent av kommunene større utflytting enn innflytting, ifølge Statistisk sentralbyrå. Hvorfor vil ikke de unge voksne hjem? Resultatet av moderne teknologi er ikke desentralisering, men globalisering. Når avstand ikke lenger er en viktig faktor, oppløses også avstand globalt. Arbeidskraft kan like godt flyttes ut av landet som innad, ifølge sosiolog Ivar Frønes. Storbyen sørger også for å holde på sine unge voksne etter endt utdanning. De har kanskje funnet seg en ektemake. Og de har definitivt lagt seg til urbane vaner - som en kaffelatte før arbeidsdagen begynner.

MANGEL PÅ KAFFEBARER skulle ikke være noe problem for bohemene på Flø. De kan kjøre til skipsverftsbygda Ulsteinvik som med sine rundt 7000 innbyggere har tre kaffebarer. I tillegg sitter Fløbohemene på en ikke ubetydelig baristakompetanse selv. Innflytterne ble raskt fanget opp og gjort til en (ønsket) tendens i ulike magasin og reiselivsblad: Hjem til røttene. I naturskjønne omgivelser fortalte Fløbohemene at de dykket etter kamskjell, badet nakne fra moloen og hørte på Chet Baker mens bølgene slo. Flø var et fristed. Jobben hadde de inne i byen. De ble personifikasjoner på en drøm jeg tror mange har, det gode livet på landet. En fusjon mellom den gamle og den nye tid: Baristaen møter bonden, førstnevnte får ro, sistnevnte får et pust fra verden. Fløbonden viste seg å være mer enn vennlig innstilt. Endelig kom det nytt liv til bygda etter en 35 år lang strid om å åpne for et byggefelt. Alt var såre vel. Stille før stormen.

DET ER SOSIOLOGEN og ruralforskeren Bjørn Egil Flø, selv oppvokst på Flø, som i siste utgave av Syn og Segn forteller om den eskalerende kulturkonflikten. Det begynte med at bøndene ergret seg over at Fløbohemene gikk langs veiene midt i uka, tilsynelatende uten mål og mening. «Hekje dei noe bedre å ta seg til?». Så stusset de på at det aldri kom opp gardiner i husene. «Men reklamera for steikje fine gardine gjer dei». (Ex- Hildegunn Moltebakk bor i ett av husene). Men klimaks kom etter et oppslag i lokalavisa. Fløbohemene mente alt jernskrammelet i fjøra var skjending av kulturlandskap, og at bøndene burde ta bedre vare på den vakre naturen. De overså dermed katastrofale fakta: Fløbonden har i generasjoner vært avhengig av å forvalte den skrinne jorda og hindre erosjon. Derfor legger de jernskrammel i fjæra for å binde sandhavren. På denne måten hadde Fløbohemene satt spørsmålstegn ved gamle stilltiende regler i bygda. De kan ikke klandres for det. Arkitekter, stylister og komikere lærer ikke noe sted at jord må bindes. «De har ikke vokst opp her, og i tillegg er det knapt med lokale møteplasser igjen der disse skikkene kan formidles», skriver Flø. Slik blir Fløbohemen et bilde på hva som skjer hvis tendensen med hjemflytting slår til: Innflytterne mangler kunnskap om uformelle koder, men verre: Møteplassene der disse kan formidles er for lengst sanert av ivrige sentraliseringspolitikere.

- KJENNER DU TIL Flø? Der har eg vore, sa Kjartan Fløgstad da jeg møtte han på en forlagsfest nylig. Han ga meg dermed det nødvendige startskuddet til å fortelle om den gamle og den nye verden som møtes i et stort pang, omtrent som i hans egne romaner. Og Fløgstad visste råd: - Kan dei ikkje berre møtast då, og snakke om det, så ordnar det seg nok. - Du sier noe, sa jeg. Men det var før jeg våknet dagen derpå og kom på at bygdas møtested nummer en - Samvirkelaget - ble lagt ned for noen år siden. Nå rommer huset en funkisvilla for arkitektene med utsikt mot sjøen.