Byråkratenes politikk

Er det regjeringsadvokaten eller Jens Stoltenberg som styrer regjeringens likestillingspolitikk? spør Marie Simonsen.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Denne uka skulle regjeringen endelig behandle inkorporeringen av FNs kvinnekonvensjon i menneskerettsloven. Endelig, fordi det var ett av løftene i Soria Moria-erklæringen de rødgrønne skrøt av at en flertallsregjering kunne innfri med et pennestrøk. I valgkampen ble til og med kvinnekonvensjonen brukt som et synlig bevis på at de rødgrønne tok likestilling på alvor i motsetning til Bondevik II som hadde lagt konvensjonen inn i likestillingsloven og dermed ikke gitt den forrang i lovverket slik andre FN-konvensjoner er gitt.

Arbeiderpartiet ser ingen gode argumenter for at det skal skilles mellom forskjellige typer menneskerettigheter, slo Trond Giske fast fra Stortingets talerstol. Nei, det skulle bare mangle. Skulle selveste likestillingspartiet rangere kvinners rettigheter som annenrangs i forhold til andre?

Men så skjedde det noe etter at flertallsregjeringen inntok sine kontorer. Politikerne møtte embetsverket, politikk møtte byråkrati, og problemet var at embetsverket så veldig mange argumenter for ikke å innarbeide kvinnekonvensjonen i menneskerettsloven. Det ble påfallende stille fra både justisministeren og likestillingsministeren. Knut Storberget var den første som heiste det hvite flagget og bøyde seg for makta i lovavdelingen. I et innlegg her i Dagbladet i fjor vår forklarte han hvorfor behandlingen trakk i langdrag. Det var plutselig ikke så enkelt lenger. Regjeringen måtte vurdere konsekvensene for den norske rettsorden om all slags konvensjoner ble gitt forrang, ofte med bestemmelser som favnet «vidt og upresist».

Artikkelen fortsetter under annonsen

Pussig nok var justisministerens ordbruk som et ekko av det konservative embetsverkets frykt for rettsliggjøring. Senest brukte regjeringsadvokat Sven Ole Fagernæs de samme formuleringene i NRK-programmet «Verdibørsen» for en drøy uke siden, hvor han i et oppsiktsvekkende intervju begrunner sin skepsis til å inkorporere kvinnekonvensjonen. På direkte spørsmål om det var han selv, ekspedisjonssjef Inge Lorange Backer i lovavdelingen og den allmektige regjeringsråd Nina Frisak som har fått regjeringen på andre tanker, er han farlig nær ved å bekrefte det som mange lenge har mistenkt når han sier «vi har et utsiktspunkt som ingen andre har». Med andre ord, politikerne skjønner ikke rekkevidden av et slikt vedtak, slik disse tre byråkratene gjør.

Ironisk nok er Fagernæs bekymret for at menneskerettighetene binder politikerne på hender og føtter. Jo takk, da er det selvfølgelig bedre å gjøre det på den gode gamle måten, hvor politikere blir bundet av embetsverket før de rekker å ta av seg frakken. Embetsverket klarte i hvert fall å få gjennomslag overfor Bondevik II etter høringen i 2003, hvor samtlige instanser støttet en inkorporering. Bortsett fra regjeringsadvokaten og lovavdelingen. Bondevik-regjeringen lyttet til det mektige mindretallet, mens Arbeiderpartiet i opposisjon fortsatt var høy og mørk. Da visste partiet at dette selvfølgelig handler mer om politikk enn paragrafer.

Tre år senere får Norge igjen kritikk av FNs kvinnekonvensjon for ennå ikke å ha inkorporert konvensjonen, slik de fleste land vi sammenlikner oss med har gjort. I andre sammenhenger er Norge blant FNs sterkeste støttespillere og en fanebærer for menneskerettigheter. Men det gjelder visst andre regler på hjemmebane.

Det kan se ut som slaget står mellom jus og politikk, men mange jurister og statsvitere utenfor den indre kjerne i embetsverket kjemper for en inkorporering. Jusprofessor Anne Hellum avviser Storbergets og regjeringsadvokatens argumentasjon om at konvensjonen inneholder bestemmelser som er så vage at de kan uthule Stortingets kontroll over lovgivningen. I ett innlegg her i avisa i går skrev hun at kvinnekonvensjonen «utdyper menneskerettighetenes alminnelige ikke-diskrimineringsprinsipp». Det er et velkjent og velutviklet rettslig konsept som vanskelig kan sies å favne «vidt og upresist».

Likestillingsminister Anniken Huitfeldt har ennå ikke latt seg skremme. Hun har utarbeidet et såkalt R-notat, regjeringsnotat, som skulle vært behandlet i regjeringen denne uka. Der går hun inn for at regjeringen inkorporerer kvinnekonvensjonen i menneskerettsloven. Men igjen er behandlingen av uforklarlige grunner utsatt.

Det er pinlig for en rødgrønn regjering om den ikke klarer å innfri et så konkret likestillingsløfte i løpet av en periode. Men det er mer enn pinlig om vegringen skyldes at byråkrater har overstyrt politikken. Jens Stoltenberg tåler verken å si tja til menneskerettigheter eller nei til likestilling.