Byråkratisk barbari

Hva forener Oslo kommune og saksbehandlere i Utlendingsdirektoratet? En tiltakende barbarisering.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

«Det er ikke noe problem å bo på gata. Mange andre bor der også.» Denne beskjeden fra sosialkontoret fikk, ifølge gårsdagens avis, en 21-åring uten penger til husleie.

Noen dager tidligere kunne vi fortelle at en kvinne fikk beskjed om å gå og selge kroppen sin da hun ba om 35 kroner til mat. Og 1. mars brakte vi en reportasje om den 51-årige Trond Johansen, som Oslo kommune kastet ut av leiligheten fordi han ikke kunne betale husleie, og som frøs i hjel i et vedskjul utenfor.

  • Men det er ikke bare sosialklienter og hovedstadens fattige som møter en mur av umenneskelighet i det norske byråkratiet. Lørdag hadde VG en reportasje om et indisk-malaysisk ektepar som, sammen med sine to små barn, skal kastes ut av Norge. For ti år siden kom mannen til Norge og sa han var tamil fra Sri Lanka. Etter tre år fikk han oppholdstillatelse og jobb på filetfabrikken på Herøy. Kona kom fra India. Men i 1996 ble løgnen oppdaget: Til tross for at filetfabrikken trengte folk, ble han nektet å arbeide og satt på trygd i påvente av transport ut av landet.
  • Kona var gravid, og da barnet ble født, var det statsløst. Seinere har de fått et barn til - som også er statsløst. Verken Malaysia eller India vil ta imot dem og deres barn. I Norge får de ikke være. Selv om han har tilstått sin brøde og innrømmet sin løgn, har han nemlig løyet én gang. Saken har versert for retten, biskop Stålsett har engasjert seg, men den er avgjort på høyeste hold i Justisdepartementet. Barna er uten framtid i en verden der statsborgerskap er alt. De har intet. I Norge følger man nemlig den germanske tradisjonen: Man blir ikke norsk av å fødes i landet, men av å ha norske foreldre - eller av å bo her i et visst antall år.
  • Historiene er mange om hvordan utlendingsmyndighetene retthaversk pukker på at et menneskes papirer er alt og dets liv intet. Det er likevel ikke poenget her. For disse historiene føyer seg inn i et mønster der også Oslo kommune har sitt å bidra med: Et ansiktsløst byråkrati håndhever stivbeinte regler uten hensyn til de menneskelige konsekvensene. I Oslo er man blindet av den markedsøkonomiske fundamentalismen, og har satt selv husleien på kommunale sosialboliger opp til markedspris.
  • Den polsk-britiske sosiologen Zygmunt Bauman har skrevet en bok som burde være obligatorisk for enhver saksbehandler i byråkratiet: «Moderniteten og holocaust». Der påpeker han at den grunnleggende forutsetning for at nazistene kunne gjennomføre sine ugjerninger, var et effektivt statsbyråkrati, befolket med ansiktsløse og ansvarsløse mennesker som «bare fulgte ordre».
  • I Nürnberg-oppgjøret etter krigen fastslo den internasjonale domstolen at man til og med av militære må kunne forvente ordrenekt når konsekvensen av ordren er åpenbart umenneskelig - til tross for trusselen om krigsrett. Det er da lite forlangt at en alminnelig saksbehandler skal utvise samme skjønn. Men så rister man vel bare på hodet av en slik sammenlikning. I nazismens Tyskland var de jo så grusomme.
  • Nei, sier Bauman, de var ikke det. De var først og fremst uhyre pliktoppfyllende. Det var også de 300 norske politimennene som, assistert av 100 drosjesjåfører og et ukjent antall andre hjelpere, den 26. oktober 1942 arresterte og deporterte 532 norske jøder - kvinner, små barn, gamle og unge menn. Ingen av dem ble stilt til ansvar under krigsoppgjøret her i landet. Kanskje det er denne fortielsen som gjør at dagens byråkrater ikke kan se hva de faktisk forårsaker.
  • Når den tid kommer da den norske stat igjen skal be om «unnskyldning» for overgrep mot egne borgere, vil nok behandlingen av flyktningene stå på dagsordenen. Forhåpentlig vil også de mange overgrep i navn av den ideologiske markedsøkonomien også en gang bli gjenstand for gransking og beklagelse. Det skader likevel ikke å komme unnskyldningene i forkjøpet.