Bysommer

Sommer-Oslo har mye å glede seg over, slik Lillebjørn Nilsen synger.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

I går morges strømmet plutselig Lillebjørn Nilsens vise om sommeren i Oslo inn over frokostbordet, og minnet meg på hva jeg hver morgen opplever på min sykkeltur fra byens utkant til sjøsiden: Oslo er en by å bli glad i. Til tross for høy veksttakt, uopphørlig byggevirksomhet, dårlig asfalt, løs brustein og aldri hvilende gravearbeider, er det det intime, det grønne og det blomstrende som preger byen.

Derfor sender jeg i dag en hilsen til Oslo Park og Idrett, som har vært byrommets vaktsomme trivselskapere siden etaten ble etablert i 1916. Men for min del starter byinntrykkene allerede med universitetskampusen på Blindern, der de små trærne fra 1960-åra er blitt velvoksne, der det er satt av rikelig plass til robust bruksplen, og der det mellom velstelte steinlagte gangveier er gitt plass for roser og sommerblomster. Konseptet med et universitet plassert på landet er gammel, men i norsk sammenheng et resultat av etterkrigstidas satsing på utdanning og forskning. Universitetet på Blindern er 68-ernes hus.

På min vei mot sentrum kan jeg glede meg over planter og trær fra april til oktober. Slottsplassen er nok et evig mareritt etter store nedbørsmengder, men parken er sted for lek, barnepass og nistemat for turister og fastboende. Karl Johan og den tilstøtende Studenterlunden er som en park i seg selv. Beplantningen i bedene rundt trestammene skifter hele vekstsesongen. I går sto flittige grøntarbeidere på sine knær og skiftet ut avblomstrete planter. Og undere over alle undere: På fortauet skiftes sprukne heller ut. Det har ikke alltid vært slik, og nyoppussede fortau og byrom får altfor ofte forfalle til neste oppussing. Bare ta en titt på Hambros plass utenfor Tinghuset: Her har Park og Idrett en oppgave for seinere sesonger.

Artikkelen fortsetter under annonsen

At de har godt tak på byens plasser, er det ellers mange bevis på. Ny av året er St. Olavs plass, der det igjen er blitt fontene i granitt og glattslipt svart skifer i sentrum av et vakkert steinsatt torg der fem gater møtes. Benker i stein er en mellomting mellom skulptur og sitteplass. En tilsvarende opprustning er skjedd på Frogner plass. Foran UDs hovedkvarter på 7. juni-plassen, der Nils Aas’ kong Haakon dominerer, balanseres granitten av blomsterprakten både på plassen og oppover Nisseberget. Nå ser jeg fram til at Jernbanetorget skal bli ferdig og irriterer meg over at byen tar imot sine tilreisende med både knark og store hull. Men Park og Idrett har varslet at torget skal fylles av søyleeik, søyleosp, lind, spisslønn og hestekastanje.

Oslo er blitt en eksotisk by, et mylder av etnisitet og tungemål. Her er gatemusikanter med varierende ferdigheter, og nå skal Forsvarets stabsmusikk igjen marsjere fra Akershus til Slottet. Lillebjørn Nilsen sang om gleden over dem som drar ut av byen i de solrikeste sommerukene. Da er det tid for Herregårdskroa. Men Sommer-Oslo er i dag mer enn Frognerbadet og Vigelands nakne kropper i stein: Aker Brygge, Solsiden, Grønlandsleiret og fortauene langs de øvrige av byens gater innbyr til byliv. Så hvorfor sitte i ferjekø ved Lavik?