Calles strålende comeback

- Nyttårsaften 69 brant huset der jeg leide rom. Bare grunnmuren sto igjen, jeg hadde ingen forsikring og mistet alt. Bortsett fra fløyta og saksofonen, de hadde ligget under senga og jeg fant dem i en isblokk av slokkingsvann. Jeg tinte dem forsiktig, det gikk fortsatt an å spille på dem...

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Hvis det er slik at noen er dømt til å bli musiker, må Carl Magnus «Calle» Neumann (55) være en av dem. Gjennom 60- og 70-tallet var han den gudbenådede, tiljublede jazzsaksofonisten som spilte den råeste bluesen på denne siden av Atlanterhavet, en musiker med heltestatus i Club 7-miljøet, Buddy-pris allerede i 1971 og oppdrag nok til å leve av dem.

Langt nede

Men som så mange sarte kunstnersjeler hadde Calle Neumann en liten hær av sinte demoner å slåss mot. I dag, etter et comeback som er noe av det sterkeste, gledeligste og mest bevegende som har skjedd norsk musikkliv på 90-tallet, konstaterer han usentimentalt at han i en periode var så langt nede og ute «at ingen orket å ha noe med meg å gjøre, og det er ikke noe rart».

- Jeg havnet på gata, rett og slett. Hadde noen få mennesker rundt meg som gjorde hva de kunne for meg, men det holdt ikke. Midt på 80-tallet skjønte jeg omsider at jeg måtte komme meg vekk fra Oslo, og ringte noen kjente på Sørlandet. Til alt hell visste de om ei ledig hytte. Dit dro jeg, og bodde alene i ti år, sier han, og medgir at «jo, jeg øvde. I perioder».

Nervøs scenedebut

3. juledag i fjor skjedde noe bemerkelsesverdig. På klubben Blå i Oslo gikk et nytt band på scenen: Tre «unge løver», gitaristen Ketil Gutvik , bassisten Evind Opsvik , trommeslageren Paul Nilssen-Love, og to veteraner, bassisten Bjørnar Andresen og altsaksofonist Carl Magnus Neumann . En bemerkelsesverdig kombinasjon, og et resultat av ungdommenes initiativ.

- Det var første gang på årevis jeg våget å gå på scenen uten å drikke på forhånd. Jeg var så nervøs at jeg var helt stiv, medgir Calle.

- Men disse unge, flotte folkene er jo så forferdelig flinke og morsomme å spille sammen med at jeg kom meg igjennom på et vis.

Så visst, og mer enn det. Siden har The Quintet, som bandet er blitt hetende, spilt på Vossa Jazz og Molde-festivalen.

Responsen har vært stor og positiv, og selv om Calle sin sjenerte vane tro avfeier alle superlativene som nå på ny blir hans spill til del, er han tydelig glad for det som har skjedd, og ser fram til både CD-lansering i dag og spillejobb under Oslo Jazzfestival lørdag ettermiddag.

Egen stein

- Det har vært hardt, er det fortsatt og jeg kan ikke akkurat si at jeg er optimist, sier han.

- Men jeg skal iallfall klare å gjennomføre spillejobber. Jeg har så smått begynt å komponere litt, skal ha noen elever og tenker litt på å få et eget band. Jeg bor okay, har en flott kjæreste, er symptomfri etter den siste kreftoperasjonen for fem år siden og har tid til å være mye i den naturen jeg alltid har vært så glad i. Jeg har en stein oppe i Østmarka, den er 350 millioner år gammel, og selv i de verste periodene mine dro jeg av og til inn dit og la hånden på den.

«Du som er så gammal må vel vite mer enn både meg og alle jeg kjenner,» sa jeg til den. Det hjalp, på en måte.