Carl I. og Kåre W.

Den ene endrer syn fordi han vil vinne makt, den andre fordi han er frigjort fra maktens byrde.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

NOEN TING har de felles, Frp-formann Carl I. Hagen og tidligere Høyre-leder og statsminister Kåre Willoch. Begge blir lyttet til med stor interesse. De har begge en særstatus i norsk politikk og inntar begge standpunkter som overrasker. Begge kan sies å ha beveget seg fra høyre mot venstre i tunge og vesentlige spørsmål. Men ingen av dem vil være helt ved det. Heller ikke at de har noe særlig til felles.

I GÅR, i NRK Dagsnytts «Politisk kvarter», hørte vi professor i statsvitenskap, Oddbjørn Knudsen, resonnere rundt Hagens dreining av Frp's politikk. I velferdspolitikken legger Hagen seg klart til venstre. Han vil gi mer til velferd, mer til eldreomsorg, han samarbeider med SV om et barnehageforlik, og er like innstilt som SV, ja kanskje mer, på å bruke oljemilliarder på å løse velferdspolitiske spørsmål. Han skiller seg klart fra Høyre i synet på statens rolle i næringspolitikken. Nylig har vi hørt Hagen argumentere for økt bistand til verdens fattige. I andre spørsmål ligger Hagen nærmere det som var Anders Langes høyrepolitiske utgangspunkt. Han vil ha lavere skatter og avgifter og færre offentlige reguleringer. Selv sier han at Frp har tatt opp det beste fra sosialdemokratiet og det beste fra Høyre, men vil ikke kalle dette noen venstredreining.

I DAG legger Willoch fram det foreløpig siste bindet i sine memoarer: «Myter og virkelighet.» Det vil gi oss ny anledning til å fundere over mannen som politisk fenomen. Som statsminister hadde vi inntrykk av at hans største bekymring var norsk næringslivs konkurranseevne. Hans og Høyres politikk var ett. Som partileder utformet han den og som statsminister utøvde han den, så langt samarbeidspartnerne i koalisjonsregjeringen tillot det. Men som ekspolitiker og fylkesmann har han vært samfunnsrefser og frontet saker og standpunkter vi ikke tidligere forbandt med ham og Høyre: Han er blitt den skarpeste kritikeren av staten Israels politikk overfor palestinerne. Han misliker president Bushs retorikk og politikk. Han blir omfavnet av miljøvernorganisasjonene for sine radikale miljøpolitiske standpunkter. Han synes kapitalskatten er for lav i forhold til skatt på arbeidsinntekt og angriper Arbeiderpartiet for å ha ført en slett fordelingspolitikk. I mange sammenhenger lyder han som en SV-er.

HVA HAR SÅ WILLOCH til felles med SV? På noen områder er begge konservative. SV-veteran Stein Ørnhøi, som har kjempet mange slag med Willoch, men også sittet sammen med ham i Forsvarskommisjonen på åttitallet, mener Willoch er en grunnleggende og prinsipielt konservativ politiker som ønsker at politikken skal gi trygghet, stabilitet og forutsigbarhet. Han tenker først og fremst på politikkens virkning og konsekvens. Og han er, ifølge sin motstander på venstresida, mer realist enn ideolog. Er politikken egnet til å rokke ved det trygge, stabile, det forutsigbare, går han ofte mot, selv om hans parti er for. Han oppfattes for eksempel ikke som spesielt troende, men er klart for statskirken. Hans kritikk av grådighetskulturen i næringslivets toppsjikt og skatteskjevheten er ikke bare en takk for sist til Arbeiderpartiet som har administrert skattepolitikken. Den er også uttrykk for en bekymring for hvordan skattepolitikken virker og den uroen og det opprøret slike urettferdigheter skaper hos folk.

I KÅRE WILLOCHS ØYNE er Carl I. Hagen selve definisjonen på uforutsigbarhet. Det har Willoch selv fått merke. Ingen vet som kjent hvor Hagen hopper. Og mange har forsøkt å finne et vedvarende mønster i Hagens politikk. Men det nærmeste vi kommer er at han er Stortingets beste værmåler og kommer folkets stemme i forkjøpet. Han snapper gode høyresaker fra Høyre, og gode Ap-saker fra Ap, og velgere fra begge partier. Hagen tilpasser sin politikk for å vinne makt og innflytelse. Kåre Willoch har hatt makt og innflytelse. For ham er det viktigste å skille myter fra virkelighet.