Carl I. Varmen

Frp er på vei fra den ytterste kulde til den politiske varmen. Men partiet er fortsatt helt avhengig av Carl I. Hagen.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

NÅR CARL I. HAGEN i dag åpner Frp's 29. landsmøte, er det en politiker som etter tre tiår utrolig nok fortsatt er på opptur. Når han ser utover landsmøtesalen, kan han tenke: - Jeg har aldri stått sterkere i partiet, i folket eller i det politiske miljøet. Han kan være temmelig sikker på en ting: Fremskrittspartiet vil få økt innflytelse i tida som kommer. Og kan til og med komme i regjering under hans ledelse. Like sikkert som at våren kommer hvert år, kommer Hagen med trusler om å trekke seg som partiformann - men fortsatt er det liten grunn til å tro at han mener alvor.

DET ER NOK med Hagen som med mange andre store menn, de tror ikke at andre kan klare jobben like godt som dem. Men i motsetning til andre har nok Hagen et poeng. For det er ikke akkurat tjukt med arvtakere. Riktignok er Siv Jensen en flink politiker, men om hun kan bære et parti, er langt fra sikkert. Derfor er partiet fortsatt helt avhengig av Hagen og hans evne til å endre politikken kontinuerlig.

FREMSKRITTSPARTIET har rett i at de andre partiene dilter etter på mange områder. Særlig gjelder det brukerorienteringen og muligheten for egne valg. Stykkprisfinansiering på sykehus og fritt sykehusvalg er forslag det ble kjempet imot i mange år fordi en byråkratisk vite-best-holdning så på det som heft og bryderi dersom folk flest skulle få bestemme. Samtidig er det slik at Hagen gjennom tidene nærmest har innehatt alle tenkelige standpunkt i de fleste saker. Det er knapt mulig for andre å innta en holdning i sentrale politiske saker uten at Hagen kan si at han har sagt det samme for lenge siden.

AT HAGEN nå framstår som statseierskapets fremste beskytter, og Frp er det partiet som hindrer Høyre i å drive ideologisk privatisering, var for få år siden like utenkelig som om Kjell Magne Bondevik skulle gå inn for å selge sprit i matbutikken. Da Hagen kom inn i politikken under navnet «sukkerungen», fordi han var direktør i sukkerselskapet Tate&Lyle, var det statshat og reindyrket ultraliberalisme som var fundamentet i Hagens politikk. Men med en slik politikk kan man ikke vokse og bli et stort parti i Norge.

CARL I. HAGEN er en moderat populist sammenliknet med de andre høyrepopulistene vi ser på frammarsj i Europa. Vi skal vel egentlig være lettet over at det er Hagen som representerer denne strømningen i Norge. Men han har noe av det samme grunnlaget for sin suksess: misnøye og et negativt engasjement mot politikere og samfunnet. Men framfor alt spiller han på innvandringsmotstand og fremmedfrykt. Men heller ikke i det spørsmålet framstår han som ekstrem lenger. Han er en kyniker og utnytter enhver hendelse, men han har maktet å flytte hele innvandringsdebatten over på sin banehalvdel. I stedet for å angripe Hagen innrømmer politikere fra andre partier at han har litt rett. Og etter at den nye danske regjeringen har iverksatt tiltak for å begrense innvandringen som Hagen knapt hadde våget å foreslå for noen år siden, er innvandringspolitikken i ferd med å forsvinne som et hinder for at Frp skal komme i regjering. Det er den økonomiske politikken som i dag utgjør hinderet for at Høyre vil vurdere et regjeringssamarbeid med Frp. Dette ser Hagen. Etter at verstingene nå er kastet ut av partiet, er det å skape en troverdig økonomisk politikk partilederens neste dannelsesprosjekt.

TIL TIDER har Hagen vært en politisk evighetsmaskin uten noen annen hensikt enn å holde på. Men i dag er det annerledes. I dag har Hagen satt seg et politisk mål som han ser er innen rekkevidde. Det er ikke mulig å holde ham ute i kulda lenger. Og hans egen drivkraft og ambisjon om å bli tatt på alvor og få makt vil gjøre Frp's politikk stadig mer moderat. Carl I. Hagen kjenner allerede den politiske varmen. Og liker den veldig godt.