Carl Ivar og Sondre på handletur

Hvor går grensene hvis vi skal etterfølge Carls eksempel?

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Carl Ivar og jeg, vi går en tur på Kiwi. Etter først å ha kikket oss nøye over skuldrene, bestemmer vi oss for å slå til. Det er ingen i sikte, overvåkningskameraet står snudd en annen vei, så det vil ikke røpe oss. Ingen folk i grønne, stygge kiwiklær innen rekkevidde heller. Carl bretter øynene opp etter hyllene, later som han er usikker på hvilke varer han skal velge. I det stille hvisker han til meg: Sondre, Nå!

Jeg er selvfølgelig klar. Om det kommer noen å avlede oppmerksomheten til, så tar Carl seg av det. Jeg åpner sekken og putter en mengde med innbydende alkohol nedi. Etter et par sekund er glidelåsen igjen, og sekken er på ryggen.

Vi går mot kassa, Carl og jeg. For å avlede oppmerksomheten spør jeg damen i kassen etter et blad jeg vet de ikke har flere igjen av. Såpass rutinert er jeg at jeg sjekket selvfølgelig dette med en gang jeg gikk inn i butikken. Damen unnskylder seg på vegne av både seg selv og Kiwi (mens hun selvfølgelig glemmer å be meg vise om jeg har noe i sekken min):

"Unnskyld, men vi skal prøve å bestille inn flere eksemplarer av dette bladet neste uke."

Jeg sier det går bra, ønsker henne en god helg og går ut i kvelden sammen med Carl og litt god drikke i sekken til å glemme skyldfølelsen.

På ekte FrP-isk vis vil kanskje noen si. Jeg kan godt si det. For hvor går grensene for hvilke norske lover vi skal leve etter, hvis vi skal etterfølge Carls eksempel? Carl synes nemlig tollavgiftene er for høye.

Jeg synes ikke det er noe artig å betale bompenger. Så fra nå av skal jeg der det er mulig, kjøre opp på fortauet ved siden av bomstasjonen slik at jeg slipper å betale. Dessuten synes jeg skatten på vanlig inntekt er alt for høy. Så i år har jeg tenkt å jobbe i to farger - litt hvitt og litt svart.