Champagne med bismak

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

FORSKERE I TRONDHEIM skålte sikkert i champagne forleden. De hadde nettopp publisert et gjennombrudd, en teknologisk verdensnyhet. De har funnet opp en metode til å masseprodusere nanorør av karbon. Om få år kan tonnevis av dette nye materialet framstilles i en fabrikk. Det er mye sterkere enn stål og mye lettere. Det kan brukes til framstilling av en rekke nye produkter. Det er også mer enn velegnet til produksjon av nye våpen. Materialet nærmest skriker etter å bli laget våpen av. Det er ekstremt, i styrke og letthet. Slike beskrivelser omfavnes varmt av alle som selger våpen. En våpenselger kan, med rette, si at med et slikt materiale kan man lage alt, fra håndvåpen til våpensystemer i verdensrommet. Med andre ord kan den nye metoden også bety et gjennombrudd for ny våpenteknologi, og dermed bidra til at verden blir enda mer opprustet enn den er. Det er forskningsstiftelsen SINTEF og Universitetet i Trondheim (NTNU) som sammen har laget den nye metoden og det nye materialet. Patentene er på plass, og det er bedrifter i Norge som vil få sjansen først til å nyttiggjøre seg materialet. Hvem har ansvaret om det ender opp som våpen?

SPØRSMÅLET er kanskje meningsløst i våre dager. Forskerne legger ny kunnskap på bordet. Og de hevder, som regel, at det er politikernes oppgave å kontrollere hvordan den anvendes. Gjennombruddet i Trondheim kan gjøre håndvåpen mer effektive. Akkurat nå settes det i gang, ironisk nok, en internasjonal kampanje nettopp mot håndvåpen. Uten at norske politikere bryr seg i særlig grad om det. Faktum er at de sjelden bryr seg om våpenteknologi. Ingen norske partier har nedrustning og rustningskontroll som fanesak i valgkampen. Norge er, relativt sett, allerede en storeksportør av våpen. Og pasifistene blant oss synes å ha førtidspensjonert seg.

NANOTEKNOLOGI er framtida. Bitte små byggeklosser settes sammen til nye, helt ukjente materialer. Vitnesbyrdet fra fortida er at ny teknologi neste alltid omgjøre til våpen. Og nye våpen, fra kjernefysisk, kjemisk og biologisk teknologi, ble først forbudt etter at mennesker, mest uskyldige sivile, var blitt drept av dem. Det er også et faktum. Og nanoteknologien har denne utfordringen innebygd i seg.En visjon er at nanoteknologer i samarbeid med biologer om ikke så lenge skal bli i stand til å sende små «roboter» inn i menneskekroppen. Robotene skal kunne finne og drepe kreftceller. Vil forskerne som klarer dette, også skåle i champagne? Når de samtidig vet at robotene trolig også kan anvendes som våpen, bli brukt som bærere av dødelige mikroorganismer?

VISJON OG VIRKELIGHET er kanskje nærmere hverandre enn vi erkjenner. Det nye, norske forskningsgjennombruddet er også en påminnelse om det.