Chantastisk!

Stallone, Van Damme og Arnold får ha oss unnskyldt - den største actionhelten i verden er Hong Kongs Jackie Chan, som nå omsider blir å oppleve på norske kinoer. «Rumble in the Bronx» er den første smakebiten på et fenomen store deler av verden har nytt i en årrekke - dumdristig, livsfarlig og ellevill action på et hysterisk nivå Jackie Chans feterte Hollywood-kolleger bare kjenner fra sine mareritt.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

I Hong Kongs energiske filmmiljø har man nemlig ikke råd til å sprenge det Hvite Hus, jumbojet'er eller atombomber. Filmkolonien er isteden nødt til å finne mer kreative løsninger for å more sitt publikum, og Jackie Chan har vært bransjens sikreste kort de siste 15 åra.

Her glimrer bazookas eller snerrende replikker med sitt fravær; i Chans lynraske hender blir helt hverdagslige bruksgjenstander dødelige våpen - en av de beste sekvensene i «Rumble in the Bronx» viser hvordan vår mann benytter seg av et kjøleskap for å gi noen skurker en lærepenge. Og når vi sier dødelige våpen, mener vi det i overført betydning. Det er få, om noen, dødsfall å finne i Chans enorme produksjon - hvilket er av det gode all den tid disse filmene er laget uten tilløp til sikkerhetsnett. Uten penger eller teknologi til filmeffekter må Chan og hans kolleger selv gå i ilden, og verst har det gått ut over Chan selv; den lille tennpluggen er mer enn noe annet berømt for å gjøre sine egne stunts, det ene mer hårreisende enn det andre.

«RUMBLE»'S SVIMLENDE HOPP

fra et hustak tvers over en bakgate til en branntrapp er i så henseende bare for en aperitif å regne: i «Project A II» sprinter Chan langs en enorm stakittfasade idet den klapper sammen, og overgår dermed tidligere bragder som et fem-etasjers fall fra et klokketårn («Project A»). Han har også brukte seg selv som rambukk overfor frontvinduet til en bil i «Twin Dragons» - hvis klimaks påtagelig nok finner sted i et testkræsj-laboratorium.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Den godmodige våghalsen blir ofte bedt om å vise sine mange arr til nysjerrige fans og journalister, og later ofte til å huske sine utallige filmer ved de skadene han pådro seg under innspillingen. Nesen har brukket minst tre ganger. Han har arr etter brannskadene han pådro seg ved å kaste seg i glødende kull for «Drunken Master II» - og kan fortelle deg hvilke arr som skriver seg fra første tak og hvilke som kom idet han insisterte på å gjøre det en gang til.

Chan er stolt av sine sår, og alle Chan-entusiaster vet å bli sittende når rulletekstene kommer etter at selve filmen er ferdig - det er nemlig tradisjon for Chan å inkludere alle stunt'ene som ikke gikk bra til slutt, en bonus som er noe i nærheten av hans varemerke idag.

- Stunts er ikke vanskelig, hevdet han overfor en gruppe amerikanske journalister idet «Supercop» ble lansert der i sommer.

- Det du alltid må huske, er å være fornuftig. Det er ingen sak å hoppe ut av et helikopter, mener Chan. Det vanskelige er å finne en god nok grunn til å gjøre det! For hvis du gjør et flott stunt uten at det har noen fornuftig plass i historien du forteller, så kaster du bort hele stuntet. Publikum er ikke engasjert nok til at det er verdt å ta sjansen, ler Chan.

- Når historien krever det, jubler de i vildens sky, og det er hemmeligheten ved min karriere.

INGEN FILMSTJERNER,

verken døde eller levende, har gått til de ytterligheter Jackie Chan har gjort for å utløse disse publikumsbrølene han lever av - både i praktisk og overført betydning. I Asia er den 42 år gamle Chan en folkelig legende, større enn Tom Cruise og Arnold Schwarzenegger tilsammen. Da nyheten om at han var gift omsider lekket ut, tok to kvinner livet av seg - den ene ved å ta en giftdose utenfor Chans kontorer. Slik har virkeligheten hans vært siden han på tampen av 70-tallet trakk seg ut av kampen om å bli den neste Bruce Lee. Istedenfor å etterligne den mutte, mystiske kung fu-legenden skapte Chan sin egen stil, hovedsaklig inspirert av Charlie Chaplin og fremfor alt Buster Keaton, som også var viden kjent for sine sofistikerte stunts. Kombinasjonen av forrykende, livstruende stunts og Chans personlige sjarm ble en umiddelbar publikumssuksess på hjemmemarkedet.

- Jeg prøvde å være alvorlig i en film, «Crime Story», husker Chan med et smil. Ingen vitser, ingen humor. Men slosskamper uten smil er mye mer voldelig, så jeg liker det ikke. Det er ikke så artig å se på da. Og hvis publikum er ukomfortable, er jeg ukomfortabel, konkluderer den største publikumsfrieren Hong Kongs publikumsfriende filmbransje kan skilte med.

SEKS ÅR GAMMEL

ble Chan solgt av sine foreldre til en kinesisk sirkus-skole av det slaget som ble så brutalt skildret i «Farvel, Min Konkubine» - en framstilling Chan har beskrevet som mild i forhold til virkeligheten. Resultatet er en artist som ikke tar noe for gitt, minst av alt sin egen suksess. Chan er perfeksjonist. En åtte minutters kampsekvens i «Drunken Master II» -klassikeren som vil følge i kjølvannet av «Rumble» og «Supercop» dersom disse finner det publikummet de fortjener i Norge - tok fire og en halv måned å spille inn!

- Jeg slapper aldri av, sverger han.

- Hvis jeg går ut på restaurant eller noe sånt, blir jeg nedrent av fans. Jeg kan ikke gå noe sted i Asia uten å bli gjennkjent. Så da skjuler jeg meg heller i klipperommet, og studerer hvordan jeg kan bli flinkere. Mange skuespillere har flaks og treffer blinken med én film. Så tror de at de er superstjerner, og alt er bare «Action - Cut! - Gå hjem!», forklarer Chan, som kompenserer for sin mangelfulle engelsk med et frodig og hektisk kroppsspråk.

- Jeg er «Action - Cut - Gå hjem og studer filmklipping!» Jeg studerer alle filmer, både de som slår an og de som flopper, for å finne ut hvorfor de virker eller ikke, sier Chan. Hans favorittfilm gjennom tidene er «Sound of Music», og blandt sine egne holder han en knapp på «Police Story». Hvorfor? - Big success!, sprudler han stolt.

I DISSE DAGER

går Jackie Chans virkelige drøm omsider i oppfyllelse, idet han står på terskelen til det genuint verdensomspennende gjennombruddet både han og undertegnede synes han fortjener. Takket være påtrykk fra gamle fans som Quentin Tarantino har amerikanske filmselskaper kjøpt rettighetene til en rekke av Chans Hong Kong-klassikere, som nå rulles ut over hele vesten med tre-fire måneders mellomrom. Responsen har vært overveldene nok til at adjektivet «Chantastic!» har fått fotfeste i språket.

Som i så mange andre kulturer har et amerikansk gjennombrudd alltid stått øverst på Chans ønskeliste, og den suksessen han opplever idag smaker desto søtere med tanke på hans feilslåtte forsøk på å bli amerikansk actionstjerne rundt 1980 - et framstøt som igrunnen ikke resulterte i annet enn en birolle i «Verdens sprøeste bilrace».

- Jeg hadde akkurat blitt superstjerne i Asia, og Hollywood var selvsagt neste steg, sier han ironisk.

- Jeg trodde jeg var stor stjerne, men i USA var alle store stjerner. Alt var stort, og jeg mistet selvtilliten. Jeg fulgte de amerikanske spillereglene for hvordan man lager film, og det virket ikke for meg, ikke i USA og ikke i Asia. Mitt asiatiske publikum likte ikke at jeg hadde forlatt dem, og siden ingen ville vite av meg i USA, dro jeg hjem igjen for å i det minste ha ett marked igjen. Nå, 15 år senere, sier det amerikanske publikummet at jeg er så flott og frisk og nyskapende. Men jeg er ikke ny, ler Chan.

- Hjemme i Asia er jeg ansett for å være en antikvitet! Så jeg spør amerikanerne om hvor de var for 15 år siden, og de sier at de bare var fem år gamle da!

I LIKHET MED HONG KONGS

filmbransje generelt har Chan alltid har vært flink til å oversette hollywoods filmkonvensjoner til asiatiske forhold - økonomiske som kulturelle. Dette elementet - et konsept vi i Chans oppfinnsomme tilfelle kan kalle «Nød Lærer Nøgen Kvinde at Sloss» - er et av de mest sjarmerende aspektene ved koloniens filmkultur. «Rumble in the Bronx» er i så måte typisk i og med at den er innspilt i Vancouver, Kanada, og tar igjen det man mangler i spektakulære eksplosjoner med oppfinnsomhet og entusiasme.

- Da vi begynte å lage film i Hong Kong visste vi ingenting, så vi lærte masse av å se amerikanske actionfilmer, inntil vi hadde utviklet vår egen stil. Men nå har de sluttet å fokusere på action i Hollywood. Nå tenker de bare på computer-effekter. Og jeg kan ikke konkurrere med «Terminator 2» eller «Jurassic Park». Når de filmene kom, trodde jeg at min karriere kom til å være over om noen få år, sukker han.

- Jeg vet ikke hvordan det med computerne virker... De forteller meg at det ikke er Tom Cruise som kaster seg gjennom et vindu i «Mission Impossible», men en stuntmann med Tom Cruises ansikt, sier en stadig skeptisk Chan.

- Jeg vet ikke hvordan jeg skal få til noe sånt, så jeg kaster meg gjennom vinduet selv isteden. Kanskje jeg er dum, men amerikanske actionfilmer blir mer og mer latterlige, konkluderer han.

- Nå studerer jeg dem bare for å se hva jeg ikke skal gjøre. Stallone, Schwarzenegger, mumler Jackie med dyp, skummel forfilm-stemme, og bryter ut i latter igjen.

- Jeg ser filmene deres - og gjør det motsatte!, ler han kamplystent.

- Min filosofi er at jeg skal være menneskelig, forklarer han. Hvis noen sikter på meg med en pistol, blir jeg veldig redd, selv om jeg spiller en politimann. Det er enkle filmer; du trenger ikke lure på hvem som er helt og hvem som er skurk. Jackie Chan, helt, jager skurker, ferdig! Alt du trenger å vite kan du lese i kroppsspråket mitt. Og jeg er alltid den samme personen. Det eneste som forandrer seg er de andre skuespillerne, hvor de er spilt inn, og historiene. Til og med titlene er ofte de samme, ler Chan selvironisk.

- Jeg forbereder «Police Story 5» nå! Og selv om jeg skifter regissører, så ender filmene alltid opp i min stil! ler han.

- Hong Kongs mange nyskapende actionregissører prøver i disse dager å skaffe seg fotfeste i Hollywood, mye fordi de fleste frykter at koloniens filmbransje går harde dager i møte idet Kina overtar makten til neste sommer - en frykt Chan ikke deler i stor nok grad til å ville snu ryggen til sitt asiatiske marked enda.

Så langt har Hollywooods konvensjonelle metoder klippet vingene til både John Woo og Ringo Lam, som i sin tid redefinerte actionfilmen med filmer som «The Killer», «Hard Boiled» og «City on Fire». Jackie Chans suksess i USA har selvsagt ført til en rekke tilbud, men denne gangen tenker 42-åringen seg godt om før han slipper taket.

- DET ER ET DILEMMA,

innrømmer han. Selv mine amerikanske fans advarerer meg mot å være noe annet enn meg selv, og å forandre på stilen min. Men jeg kan ikke gjøre mine egne stunts så veldig mye lengre. Så hvis jeg kan få jobbe med regissører som Spielberg og James Cameron, så kanskje jeg kan bli godt nok kjent med dem til at jeg får sitte ved siden av dem og se hvordan de gjør dette med datamaskinene sine?, håper Chan.

- For kanskje det kan hjelpe meg etterhvert som jeg blir for gammel til å stå på som jeg gjør nå. Nå lander jeg på pappesker når jeg hopper fra et hus, men de ser veldig små ut når jeg står på taket, ler han - og jeg stoler ikke på de luftputene de har i Hollywood. Men med computere kanskje jeg kan hoppe kortere, eller regissere andre stjerner sånn at de slipper å gjøre like dumme ting som meg, som å hoppe fra helikoptere og ti-etasjes hus. Jeg vil ikke skade noen andre.

- Og hvis jeg til og med kan slippe å bli skadet selv, er ingenting bedre enn det!