Charles' Watergate?

Vi er vant med skandaler i den britiske kongefamilien, men nå truer et forsvunnet lydbånd med å undergrave monarkiets framtid.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

I GÅR åpnet dronning Elizabeth II som vanlig det britiske parlamentet, med all den pomp og prakt hundrevis av års tradisjon har bygd opp rundt monarkiet og verdens eldste demokrati. Men kongehusets håndtering av Paul Burrell-saken og de etterfølgende utrolige historiene fra St. James Palace, har gitt Windsor-familien dype sår. Sår som kanskje ikke blir leget - og det er prinsen av Wales, tronarvingen Charles, som framstår med de dypeste sårene.

I utgangspunktet var det dronningen som ble mistenkeliggjort for sin plutselige inngripen som førte til at Dianas hovmester ble blankt frifunnet. Men dronningen har i ettertid gitt en troverdig forklaring på hvorfor: Hun var ført bak lyset av politiet.

Dermed ble søkelyset rettet mot kronprins Charles og hans St. James Palace. Og de britiske sensasjonsavisene er ikke knuslete med betaling for gode oppslag: Ut av skapene veltet historier om inn- og utsmugling av elskere og homoseksuelle prostituerte i de kongelige palasser, diverse skandaler om hofflivet ellers, hvori opptatt prins Philips brev til Diana hvor han kalte henne et ludder.

MEN FOKUS var først og fremst på prinsesse Dianas nå forsvunne «kronjuveler», et mahogniskrin som inneholdt et lydbåndopptak med en av hennes fraskilte ektemanns tjenere: Der redegjør han for en homoseksuell voldtekt han skal ha blitt utsatt for i 1989. Gjerningsmannen skal være prins Charles' nære rådgiver og venn. Saken ble ikke anmeldt til politiet, men gransket av Charles' stab og henlagt - etter at offeret fikk 38000 pund, angivelig for medisinsk behandling.

Var det en dekkoperasjon, iscenesatt av Charles? En uavhengig gransking ble krevd - og først besvart med taushet, deretter med en ny intern gransking.

MEN DEN britiske sensasjonspressen gravde raskt fram mer dritt fra St. James Palace: Om prins Charles som brente opp kostbare gaver han ikke hadde bruk for, om prins Charles som lot sin rådgiver selge andre gaver og beholde en del av fortjenesten uten å oppgi den til skattemyndighetene, om andre i hans stab som også solgte gaver. Og om det forsvunne lydbåndet som visstnok også skal inneholde detaljer om «et tilfelle av unevnelig karakter som også involverer en kongelig».

BÅDE BRITENE og vi andre er vel vant til Windsor-familiens skandaler. Mens dronningen selv gjennom sine 50 år på tronen har hatt en plettfri vandel, har resten av familien til stadighet skapt negative overskrifter. Men de har alltid dreid seg om moralske kortslutninger, om utroskap, ekteskapelig kulde og interne familiefeider - som gjorde det klart for alle at familien Windsor var i krig med seg selv. Prins Charles har ofte tidligere vært i stormens sentrum: I krigen mot Diana, med sin usedvanlig tåpelige bemerkning om at han kunne tenke seg et neste liv som sin elskerinnes tampong (!), og med sine klageskrifter til innflytelsesrike personer. Men han har aldri tidligere vært innblandet i noe som kan være kriminelt.

Ved å unnlate å gi etter for kravet om en full uavhengig gransking, bidrar han til å helle bensin på bålet av mistanker om at han har mye å skjule. Og han viser at han ikke forstår sin samtid.

Derfor er det en annerledes og mer alvorlig storm som nå raser over det britiske kongehuset. Konservative regjeringers maktbrynde og sexskandaler på 1980- og 1990-tallet og Tony Blairs snuskete forfordeling av venner og velgjørere, har redusert politikernes omdømme radikalt. Hvis britene begynner å se på kongehuset med samme øyne, kan monarkiets dager være talte.

DEN STORSLÅTTE åpningen av parlamentet i går skulle bekrefte dronningens og kongehusets magi, være en understreking av at familien Windsor er unik og har sine egne regler og uttrykk som bindeledd til fortid og historie.

Men hvis en uavhengig gransking avslører at de benytter samme metoder som politikere og samfunnet for øvrig, forsvinner magien - og da forsvinner også begrunnelsen for å ha et kongehus.

Og det er stadig flere som har vanskelig for å se for seg en framtidig kong Charles åpne parlamentet.