Chirac hadde rett

Bombene i Istanbul og Bagdad bare understreker det: Det var ikke franskmennene som tok feil.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

PARIS (Dagbladet):

Journalisten Paul Starobin i det politiske ukemagasinet National Journal var nylig den første amerikaneren som slo det fast: Franskmennene hadde rett. Og det bevises daglig gjennom de blodige attentatene mot amerikanske og britiske interesser i Bagdad og Istanbul. På grunn av Bushs og Blairs stahet har Vesten kjørt seg helt fast.

STAROBINS ANALYSE

er overbevisende. Chirac varslet allerede 16. mars 2003: Han var mot en krig som ikke var nødvendig, men som kunne være farlig for vestlige interesser og for kampen mot terrorismen. Og den franske presidenten hadde lenge argumentert slik. Men Bush ville ikke høre på franskmennenes argumenter: Saddam utgjorde ingen umiddelbar fare, ingen massive ødeleggelsesvåpen var funnet, og å installere demokrati i Irak ville være en lang og blodig prosess. Dessuten ville en intervensjon utenfor FNs ramme øke raseriet mot USA i den arabiske verdenen.

Den kjenner Frankrike spesielt godt. 130 år i Algerie - med en blodig krig - setter dype spor. Åtte år tok det Frankrike å gi landet sin uavhengighet, etter å ha mislyktes mot et opprør der fellagahene drepte med kaldt blod, slik irakere og al-Qaida gjør det nå. En ung offiser ved navn Jacques René Chirac fikk en uforglemmelig leksjon bak frontlinja i Algerie. Den feilen skulle han i hvert fall aldri gjøre igjen. En okkupasjon kan ikke lykkes hvis befolkningen reiser seg mot okkupanten.

DETTE SKAL HAN

ha fortalt Bush for et år siden i Praha. Men der ble de to aldri enige. De kunne ikke bli det. Bush hadde så mye større tiltro til sine konservative rådgivere enn til denne pompøse galleren, som blant annet hevdet at etterkrigstida ville bli den vanskeligste, og at det ville være farlig å undervurdere den arabiske nasjonalistiske følelsen. Men det var som å skvette vann på gåsa. Hvordan kunne Bush, i hvert fall på det tidspunktet, tro annet enn at amerikanerne ville bli mottatt med åpne armer, som frigjørere og ikke okkupanter?

Franskmennene vet hva okkupasjon vil si. De vet hvilke følelser som rører seg i de okkupertes rekker så fort soldatene snur ryggen til. Det behøver ikke være nasjonalisme. Irakeren Issam forklarte for noen dager siden at det for ham er et spørsmål om dollar. Kanskje han hadde hjulpet okkupanten hvis USA hadde betalt mer? Hvem vet?

FRANKRIKE KAN MER

enn sitt Fadervår. De har i årevis bekjempet terrorisme. Men ikke på samme vis som USA. Etter den blodige Algerie-krigen valgte Frankrike å ligge lavt overfor all slags type terrorisme. Den fikk bruke fransk territorium som et fristed, så lenge ingen franske mål ble rammet. Det holdt ikke i lengden. I 1995 ble Frankrike rammet av en dødelig terrorbølge. Franske myndigheter ble tvunget til en helomvending, til å bekjempe terrorismen med alle midler. Spesialdommere fikk fullstendig carte blanche. Det gikk ikke lenge før de hadde avslørt et islamsk terrornett i Frankrike og skaffet landet en ekspertise ingen vestlig nasjon har maken til. Det gir resultater. I desember 2002 arresterte for eksempel franske myndigheter ei gruppe knyttet til al-Qaida som planla terroraksjoner i Paris.

Selv ikke disse erfaringene overbeviste Bush. Riktignok var han takknemlig for at Chirac var den første statssjefen som besøkte ham etter 11. september, men den idyllen varte ikke lenge. Og selv ikke nå, når utenriksminister Dominique de Villepin strekker ut ei hjelpende hånd, vil amerikanerne vite noe av den.

«OSTEETENDE OVERGIVELSESAPER»

kaller amerikanerne franskmennene. Og heller ut litervis av fransk vin i rennesteinen. «Hamburgeretende okkupasjonsbamser» kunne franskmennene replisert. Kanskje Starobins viktige budskap, som har fått bred fransk oppmerksomhet, kunne skapt en bedre forståelse mellom de to nasjonene. Man kan si mye om Chirac, men erfaring i internasjonal politikk har han. Langt mer enn Bush. Men han klarer neppe å få USA til å godta at de ikke er en eksepsjonell nasjon som bare kan ture fram uten noen form for kontroll. Det som er best for Amerika, er ikke nødvendigvis det beste for resten av verden, mener franskmennene, som ikke er ute etter å triumfere.