Chiracs diktat

Jacques Chirac får ikke fred denne sommeren. Hans største hodebry er stadig finansminister Nicolas Sarkozy.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

PARIS (Dagbladet):

For et år siden, da ekteparet Chirac omsider tok en lenge etterlengtet ferie og krysset Atlanteren for å komme langt nok bort, ble Frankrike rammet av en hetebølge som tok 15 000 liv. Selv om Chirac uttrykte sin sterkeste medfølelse fra dypet av Canada var det mange som ikke begrep hvorfor han ikke kom hjem øyeblikkelig. Den sjansen tar han ikke en gang til. I år skal alt være i perfekt orden. Det gjelder daglige bekymringer, viktige reformer og ikke minst gaullistpartiets framtid.

PARTIET,

i dag kalt Samlingen for en folkelig bevegelse, UMP, har i dag lite med den opprinnelige gaullismen å gjøre, men kalles ennå for gaullistisk. Det er et mektig parti, med 360 medlemmer i Nasjonalforsamlingen, 115 000 medlemmer og et betydelig, ikke oppgitt budsjett. I de siste åra har partiet, skapt for Chirac, vært styrt av hans tiltenkte kronprins, Alain Juppé. Men alle de vakre planene for Juppé raste sammen som et korthus da han ble dømt for korrupsjon. En dom der det var liten tvil om at han opptrådte som et skjold for sin velgjører. Juppé har anket dommen, men trekker seg uansett som UMPs formann og uten tvil fra all politikk hvis dommen blir bekreftet. Juppé går av nå i juli, men hans etterfølger skal ikke velges før i november.

DET ER FÅ

som peker seg ut som mulige kandidater. I virkeligheten er det bare én seriøs, finansminister Nicolas Sarkozy. For ham, som aldri har lagt skjul på sine intensjoner om å bli Frankrikes neste president i 2007, er UMP et fantastisk springbrett. Faktisk helt uunnværlig. Uten UMP i ryggen vil han ikke ha noen sjanser. Men han har et stort hinder i sin ustoppelige iver. Jacques Chirac. Chirac kan ikke fordra Sarkozy og legger ikke skjul på det. Han legger alle mulige kjepper i hjulene på denne spradebassen som attpåtil er opinionen og medienes yndling. Presidentens siste initiativ er snedig. Ja, har han motvillig sagt, Sarkozy kan bli UMPs neste formann. Men da må han gå av som finansminister. Og den stillingen, egentlig en uriaspost, hadde Sarkozy tenkt å utnytte for å vise at han, av alle, skulle klare å rette opp Frankrikes skakkkjørte finanser. Der hadde han tenkt å briljere, og var allerede i ferd med å bygge seg opp solide og viktige internasjonale forbindelser.

CHIRACS DIKTAT

viser at man aldri må undervurdere ham. Det er ikke for ingen ting at han har klart å holde seg innenfor maktas innerste sirkler i 40 år, hvorav de 10 siste helt på toppen. Med sine usedvanlige kvaliteter og mangler er han, ifølge kommentatoren Alain Duhamel, en «genial maktingeniør», og en politisk «morder». Slik har han tatt (det politiske) livet av Jacques Chaban-Delmas, Valéry Giscard d'Estaing, Raymond Barre og Edouard Balladur. For å nevne noen. Duellen med Sarkozy er egentlig en bagatell i sammenlikning. Og selv om Chiracs kårde har rustet noe, særlig i forhold til Sarkozy som er 23 år yngre, har han stadig en uovertruffen erfaring. Og hans siste trekk, etter at eventuelt Sarkozy enten tar over UMP og gir fra seg taburetten, eller klarer å beholde begge deler, kan være å stille som kandidat selv i 2007, for tredje gang.

DET ER NEMLIG

det Chirac er best i. Erobre Frankrike. Men, akkurat som en Don Juan, går det ikke alltid så bra etterpå. Franske politiske kommentatorer kaller det for toårssyndromet. To år etter at han er valgt, siste gangen med 82 prosent av stemmene, glipper det for ham. Region- og EU-valgene var to solide ørefiker, både for ham selv og for UMP. Hans statsminister Jean-Pierre Raffarin er så svekket det er mulig å bli. En stund tenkte Chirac at Raffarin kunne ta over UMP, men det ville føre partiet mot kanten av stupet. Og uansett hva Sarkozy velger, UMP eller den viktige finansministerposten, vil Chirac måtte leve med ham, i et for ham svært ubehagelig politisk samboerskap. Så hans tre - foreløpig - siste år som president kan bli en pest og en plage. Heldigvis har Chirac Frankrikes internasjonale interesser å ivareta, så han ofte kan være borte fra den hjemlige arenaen og samtidig uforstyrret få briljere blant verdens toppledere. Det plasteret er ikke så verst.