Chiracs dilemma

PARIS (Dagbladet): - Jeg visste ikke, sa Chirac og så franskmennene rett i øynene via TV-skjermen. Det er en setning som kan koste ham dyrt. I avhørsprotokollene til forhørsdommerne som etterforsker «affærene» har hittil seks vitner erklært det motsatte.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

For et år siden ble Frankrike rammet av storm, som kostet mer enn 80 personer livet og ødela skog og utmark for årtier framover. Årets storm er av en annen art, men symbolsk blåser det hardt rundt landets topp-politikere. Pressen snakker om «moralsk og politisk krise uten sammenlikning», «skruestikken strammes» eller «sankt Chiracs martyrium».

  • Grunnen til at alt dette støvet virvles opp er at de nye værgudene, forhørsdommerne, har tatt makta. Som i USA og som i Norge har jussen trengt seg inn på politikkens enemerker også i Frankrike. Og takket være Eva Joly og hennes kolleger kommer snusk som før ble skjøvet under teppet, opp i dagen. Politikerne blir stilt mot veggen. Som den værhanen han er, skjønte Chirac at han måtte si noe, særlig etter at hans høyre hånd, Michel Roussin, ble varetektsfengslet. Roussin anklages for å ha vært hovedmannen bak den ulovlige finansieringen av Chiracs gaullistparti som gjaldt fram til 1996, der partiet fikk milliongaver av bedrifter mot kontrakter på bygging og vedlikehold av skoler i Parisområdet.
  • Nå var det riktignok ikke bare gaullistpartiet som håvet inn. I årene fra 1989-96 fikk gaullister, sosialister og høyreliberale tilsammen 730 millioner kroner til sine politiske pengesluk. Selv kommunistpartiet har nettopp vært gjennom en rettssak. Men gaullistene fikk mest, og var best organisert, blant annet takket være Roussin. Og ifølge flere vitner skal han ha holdt sin sjef løpende orientert.
  • Tidligere kasserer Louise Yvonne Cassetta («sparebøssa») hevder at Chirac ble informert om gavene fra rause bedrifter. Det gjør det vanskelig å tro presidenten når han bedyrer at han ikke visste noe. 51 prosent av franskmennene tror ham heller ikke. Han er like lite overbevisende som Bill Clintons første benektelser om Monica Lewinsky. Og det hjelper ikke at Chirac sier seg «såret» og føler seg som et «permanent offer» fordi hans stilling forhindrer ham fra å forsvare seg.
  • Som president har han juridisk immunitet, med unntak av ved høyforræderi. Men en så eminent jurist som tidligere justisminister Robert Badinter påpeker at ingen ting forhindrer Chirac i å vitne, og at han har et større moralsk ansvar enn noen annen borger til å gjøre det. Ved å stå fram, ville han kanskje få tungebåndene til å løsne hos de andre politikerne så Frankrike endelig kan få tatt den oppvasken som har stått og ventet i mange år. Han kunne få problemet ut med skyllevannet.
  • Da ville resten av verden kanskje slutte å tro at snusk er et uutryddelig latinsk fenomen, fremdeles. For etter 1995-96 har nye lover renset partifinansene for ulovlige bidrag. Og hele den politiske klassen ville være tjent ved å ta ansvaret og konsekvensene av det tidligere systemet for å gjenvinne velgernes tillit. Sosialistpartiets kasserer Henri Emmanuelli ble dømt og har sonet, som et sjeldent eksempel. Han ble da også gjenvalgt uten problemer etter at han ble valgbar igjen.
  • Nå har ikke Frankrike monopol på ulovlig partifinansiering. Det vet Helmut Kohl endel om, og en tilsvarende affære er i ferd med å bli rullet opp i Spania. Italia er heller ikke noe lysende eksempel, selv om hendene er blitt litt renere etterhvert. Det som gjør det franske eksemplet så spesielt er måten det var satt i system på, hvordan partiene var blitt enige om å fordele gevinstene seg imellom og hvordan det i dag slår tilbake mot de som organiserte det. De er i dag landets ledende politikere, med presidenten forrest i skuddlinja. Og han klarte ikke å overbevise franskmennene om at affærene ikke har ført til noen moralsk eller politisk krise i Frankrike. Velgerne har gått lei. Mange har foretrukket å sitte hjemme eller dra på fisketur ved de siste valgene. Andre sier at de foretrekker Eva Joly som president. Dommerne fremstår som symbolet på anti-korrupsjon.