Chiracs dilemma

Frankrike har en utrygg stilling etter Jacques Chiracs populære «nei» til krig og til Bush.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

PARIS (Dagbladet): «Man må våge å se amerikanerne i øynene, til slutt venner de seg til det.» Dette var Charles de Gaulles hellige overbevisning. De nærmeste månedene vil vise om han hadde rett. Hans etterfølger Jacques Chirac, som amerikansk presse har utropt til en ny de Gaulle, så dem ikke bare inn i øynene. Han våget å si «nei». Konsekvensene kan bli fatale.

FRANKRIKE LYKTES IKKE i å unngå krig, men er til gjengjeld på bruddets rand med sin hovedallierte. Chirac har bidratt til å splitte Europa, blant annet med sitt hissige og unødvendige utspill mot de nye EU-medlemmene. Paris risikerer å måtte stå på gangen når Irak skal gjenoppbygges, samt når Midtøsten-konflikten kan komme på dagsordenen etterpå. Det vil bety tapt innflytelse i de arabiske landene. Frankrike er utpekt til eneste syndebukk av de krigsallierte, og anklages for å ha splittet internasjonal enhet. Autoriteten til Sikkerhetsrådet, et av Frankrikes viktigste internasjonale fora, er feid til side. Inspektørene, som Paris satset på for å unngå konflikt, rømte Irak med halen mellom beina.

Det koster å se verdens eneste supermakt i øynene, selv med verdensopinionen i ryggen. Det koster når man selv er en middels betydelig nasjon og ikke engang har en hær å stille opp med. For ifølge ekspertene ville ikke Frankrike ha kunnet stille opp med halvparten så mange soldater som under den første Golfkrigen. Og ifølge amerikansk og engelsk presse er franskmennene vendt mot fortida, redde, og genetisk bestemte forrædere.

DET ER UMULIG Å VITE om Frankrikes løsning hadde fungert. Det vil si om Saddam Hussein hadde underkastet seg et FN-protektorat som ville ha tvunget ham til å avvæpne, under amerikansk press, kontrollert av FN-inspektørene. Slike forslag til å løse en konflikt før den bryter ut, blir aldri bekreftet eller dementert av fakta. Dermed blir det heller aldri slått fast hvor effektive de er. Chirac tok egentlig aldri noen stor risiko, men høstet maksimalt diplomatisk utbytte. Han visste sannsynligvis hele tida at det ville bli krig, og han visste også at det var lite trolig at han ville bli nødt til å nedlegge veto. Til gjengjeld ga han til en viss grad inntrykk av å være Saddam Husseins allierte. Det er ikke for ingenting at han er en helt for demonstrantene i de arabiske landene som taktfast roper hans navn.

FRANKRIKES VENNSKAP med de arabiske landene går langt tilbake. Algerie ble kolonisert i 1830, Marokko og Tunisia var franske protektorater. TotalFinaElf, den gang CFP, var med på å utvinne den første oljen i Saudi-Arabia og Irak i midten av 20-åra. Frankrike har i mange år hatt en arabiskvennlig politikk. For noen uker siden ble Chirac hyllet av halvannen million mennesker i Alger. Under den forrige Golfkrigen måtte forsvarsminister Jean-Pierre Chevènement gå av fordi han var for Irak-vennlig. Chirac har hyppige telefonsamtaler med alle de arabiske lederne. Frankrike mener også at konflikten mellom Israel og palestinerne er den viktigste prioriteten for å oppnå stabilitet i regionen. Paris vil være med på gjenoppbyggingen av Irak, men ikke ta noen oppvask for amerikanerne, blant annet i forhold til de arabiske landene.

JACQUES CHIRAC har uansett tjent stort på sitt «nei». I en meningsmåling i går hadde han 85 prosent av franskmennene bak seg, mens Bush bare hadde 14. I en alder av 70 år har han sitt livs rolle. «Superløgner» er glemt til fordel for «Superman». Båret av en eksepsjonell popularitetsbølge ble han til og med foreslått til Nobels fredspris.

Det er hardt å falle ned på jorda igjen. Men han fortsetter å si «nei», denne gangen til enhver legitimering av krigen og til all forbigåelse av FN etterpå, samt enhver tanke på noe amerikansk protektorat for Irak. Men hvis det blir en kort krig og irakerne jubler over å ha blitt kvitt sin diktator, kan Frankrike lett bli isolert og miste sin privilegerte rolle internasjonalt. Derimot kan landet kanskje gjenvinne sine naturlige allianser, trass i den antifranske hetsen i amerikanske og britiske medier. Trusselen om vetoet var som en kule i ryggen på USA. Atskillig verre enn da de Gaulle så dem inn i øynene. Det skal litt tid til for å lege sårene.