Chiracs utfordring

Etter all sannsynlighet får Jacques Chiracs nye parti UMP absolutt flertall i nasjonalforsamlingen neste søndag. Da vil alle statsmaktene være samlet på ei hånd og Frankrike gå inn i et nytt gaullistvelde, for ikke å si et Chiraki.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

PARIS (Dagbladet): JACQUES CHIRAC får nå et skreddersydd politisk landskap. Ei blå bølge har skylt over Frankrike, og neste søndag vil den uten tvil gi ham det ønskede flertallet i nasjonalforsamlingen. Da vil høyresida kontrollere samtlige statsmakter: presidentpalasset, regjeringskontorene, nasjonalforsamlingen, Senatet, de fleste regionene og fylkene, Grunnlovsrådet og i tillegg det viktige medierådet. Chirac vil få større makt enn de Gaulle, Pompidou eller Mitterrand noensinne hadde. Hvilken revansje for ham - og hvilken utfordring. For et halvt år siden ville bare de mest optimistiske vedde én franc på at han kunne bli gjenvalgt, så utsatt som han var etter fem års samboerskap med statsminister Lionel Jospin og med forhørsdommerne som ville avhøre ham om korrupsjon. Resultatet søndag er samtidig et paradoks. Selv om Chirac ble gjenvalgt med mer enn 82 prosent av stemmene 5. mai, fikk han snaue 20 prosent i første valgomgang 21. april, det dårligste resultatet for noen president i den femte republikken. Så han er ikke akkurat ideell i franskmennenes øyne.

NÅR DE LIKEVEL har gitt ham denne utrolige fullmakten, er det først og fremst fordi de var lei av samboerskapet med en president og en statsminister fra to ulike politiske fløyer, som blokkerer de fleste initiativer. Samtidig vil velgerne rekonstruere det politiske landskapet. Sjokket 21. april, der høyreekstremisten Le Pen danket ut den sosialistiske statsministeren Lionel Jospin, ble ikke bekreftet. Da var Frankrike fullstendig splittet. Chirac og Jospin til sammen fikk ikke mer enn 40 prosent av stemmene, de ekstreme høyre- og venstrefløyene fikk 30, mens nesten hver tredje velger foretrakk å sitte hjemme. Hjemmesitterne er enda flere denne gangen, hvilket gjør at høyrepartiene må ta brakseieren med en klype salt og ta hensyn til at så mange franskmenn ikke følger dem. Hvis neste valgomgang bekrefter denne, er Frankrike igjen tilbake i et klassisk topartisystem, der de ekstreme fløyene til høyre og venstre er så godt som eliminert. Det gir Chirac en følelse av å ha kommet tilbake til den femte republikkens kjerne og gå i de Gaulles fotspor, der alt står og faller med en nesten eneveldig president.

STATSMINISTER JEAN-PIERRE RAFFARIN er like etter Chirac valgets seierherre. Det viser seg at valget av denne joviale provinspolitikeren med lutende skuldrer, som ikke er utdannet ved en av landets eliteskoler, var et meget lurt taktisk trekk. Det var han som lanserte ideen om et Frankrike «nedenfra» i motsetning til et arrogant klientell «ovenfra». Hans motstandere sier han har dysset velgerne i søvn. Han har i hvert fall fått dem til å konsentrere seg om ett spørsmål: samboerskapet. Og han har aldri lagt skjul på at han anser seg selv som en utøver, det vil si at den egentlige herren i huset selvfølgelig er Chirac. Og rundt Raffarin har sjefen bygd opp et skreddersydd nytt parti, UMP, unionen for et presidentflertall, som har absorbert gaullistpartiet og liberale høyresmåpartier. Det franske valgsystemet favoriserer unioner, noe venstresida tjente på i 1997.

MERKELIG NOK kan Chirac få flere problemer enn han tror. Tidligere absolutte flertall i nasjonalforsamlingen har ikke gjort underverker. Det var tilfellet for Mitterrand i 1981, som endte med tap for venstresida ved valget i 1986 og samboerskap - med Chirac. I tillegg har ikke Chirac fått samme carte blanche av velgerne som Mitterrand i 1981. Da drømte franskmennene om et nytt Frankrike. Denne gangen har de bare villet unngå samstyre. At de heller ikke har bekreftet den republikanske refleksen fra 5. mai, er også bekymringsfullt. Men de har vært snytt for en ordentlig valgkamp, med et klart alternativ mellom to programmer. Venstresida har vært under lavmål, og selv om sosialistpartiet holder stand med nesten samme resultat som i 1997, trenger det hardt til en fornyelse. Kommunistpartiet er dødt og ekstreme venstre er minimert. Sosialistpartiet må fortsette alene og finne seg selv i en ny kontekst. Etter hvert som et alternativ til Chirakiet.