Christine - 11 år og 22 kilo

Hun er 11 år og kan ikke huske når hun spiste sist. I går drakk hun en liten slurk juice, men den ble hun kvalm av. Christine er lagt inn til tvangsforing for annen gang med diagnosen anoreksi. Fordi hun bor på feil side av Oslo-grensa, er en sonde gjennom nesa den hjelpen hun får. I Akershus er hun for ung og for syk til å få hjelp.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

- Jeg er ikke syk, sier den vesle jenta. Hun mener selv at det er mat hun blir syk av. Hun er rundt 140 centimeter høy og veier knapt 22 kilo. Hun har vært under 20.

Kinnbeina og øynene står ut, hendene er blålige og knoklete. Resten av kroppen er skjult under posete klær.

Dagbladet traff i går Christine og moren hennes i lekerommet på barneavdelingen ved Sentralsykehuset i Akershus (SiA), mens Christine spiser. Det vil si at hun fortvilet står og fargelegger Donald Duck og nevøene hans mens livgivende flytende væske pumpes ned i halsen hennes gjennom en sonde i nesa.
11-åringen hoster og harker, sier om og om igjen at hun er kvalm og uggen på grunn av den «hvite» smaken. Fire ganger om dagen får hun sonden gjennom nesa, til sammen seks timer hver dag. Christine hater hvert sekund, men likevel mener hun det er bedre enn å måtte putte mat inn i munnen.

Ikke noe å gå på

Christine orker ikke alt maset om mat og spising. Moren forteller at datteren spiste noen skjeer grøt tidligere i uka, men det er alt hun har fått i seg på lenge. Ikke en gang vann orker hun.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Fram til i fjor sommer var hun en livsglad unge. Hun var spedlemmet, men hadde appetitt både på livet og på mat. På et halvt år har hun gått ned ti kilo.

- Det begynte med at hun spurte om å få godtefri i en uke i august i fjor. Etter hvert la jeg merke til at hun spiste mindre og mindre. Så ville hun ikke ha kjøtt, ikke kylling - bare fisk, pasta og grøt. I mindre og mindre porsjoner. Måltidene ble lengre og lengre, med krangling og trygling om hverandre, forteller mamma Kari, som ba om legehjelp første gang i november.

- I januar ble hun lagt inn for første gang. Overlegen sa de måtte redde livet hennes.
I to år har Kari vært alene med Christine og hennes to yngre søsken. Kari forteller at Christine alltid har vært så snill, så snill. Pliktoppfyllende, samvittighetsfull og hjelpsom.

- Hun rydder og vasker nærmest pedantisk. Og hun lager gjerne vafler eller boller til andre, forteller Kari.

- Hun tar det ut på meg. I perioder hater hun meg, fordi jeg presser henne. Og jeg gjør gale ting - hele tida. Jeg er jo ingen ekspert, men tvinges til å være både mamma og pappa, lege og psykolog, ernæringsfysiolog og jeg vet ikke hva. Veiledningen vi får, handler om hvor mye hun må få i seg og at vi må forstå henne, sier Kari.

Bygger mur

Siden november har både hun og eksmannen vært sykemeldt nesten hele tida for å ta seg av barna.

Det eneste tilbudet 11-åringen får utover sondeftringen på SiA, er 50 minutter i uka med en psykolog på Follo-klinikken.

- Det hjelper ingenting. De når ikke fram til henne. Muren hun bygger opp rundt seg, blir høyere og tjukkere for hver dag. Hva er 50 minutter i uka godt for? Ingenting, svarer Kari selv. Hun forteller at Christine riktignok også har fått tilbud om en plass på et hjem for gutter med atferdsvansker!

Kari takket nei.

Lukkede dører

- Vi forsøkte også privat å engasjere en psykolog. Men han konkluderte med at hun enten var for lukket eller for syk til at han kunne hjelpe. På SiA gjør de vel egentlig så godt de kan. Men her har de ingen ekspertise på anoreksi. De kan bare gi nødhjelp.

Overlegen på barneavdelingen her er enig i at tilbudet på SiA er for dårlig og har forsøkt å få henne inn på sykehus som har ekspertise, på Ullevål, Aker, Rikshospitalet og Statens senter for barne- og ungdomspsykiatri. På Aker har de et veldig bra opplegg for anorektikere og kan vise til svært gode resultater. Men nei, vi bor ikke i Oslo, og derfor kan de ikke hjelpe, sier Kari og fortsetter:

- Det er så vanvittig! Skal en så syk 11-åring bli nektet adgang fordi vi bor noen kilometer fra Oslo-grensa? Jeg klarer ikke å forstå det. Dør hun nå, anklager jeg dem for mord.
Hun er jo bare 11 år med hele puberteten foran seg. Ingen kan svare meg på hvilke skader hun allerede kan være påført. Statens senter for barne- og ungdomspsykiatri har sagt at de kanskje har en plass ledig i august. Men om fem måneder har jeg kanskje ingen datter mer. Så syk er hun. Hun er bare et skjelett med hud på. Uten gleder. Ingenting. Hun har bare maten som fiende mens vi danser rundt henne og forsøker alt. Hele tida. Hun klarer ikke å sitte lenger, hun står hele dagen. Om natta har hun mareritt om mat og ernæringsfysiologer, forteller Kari.

- Det er ikke noe godt å leve. Alt er helt dumt, sier Christine.

FORTVILET MOR: -Dør hun nå, anklager jeg dem for mord, sier Christines mor til Dagbladet.