Churchills lille klikk

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

JEG SER av diverse intervjuer at flere prominente nordmenn bruker sommeren til å lese Roy Jenkins' monumentale, nesten tusen sider lange Churchill-biografi.

Jenkins (som for hver biografi han skriver blir mer og mer slått av hvor komiske store menn i virkeligheten er) kaller Winston Churchill den utvilsomt største statsminister i det tjuende århundre, og det største menneske som noen gang kommer til å sitte i den britiske statsministerstolen. Men minst like interessant som Churchills storhetstid er Churchills lange politiske ørkenvandring, fra første til andre verdenskrig, en periode da alle trodde Churchill hadde sin strålende framtid bak seg, politisk isolert som han var, hatet av sine egne og mistrodd av alle, bortsett fra det Jenkins kaller en liten klikk av protesjeer.

DET ER denne lille klikk, som Jenkins ikke går nærmere inn på, det følgende skal handle om. Klikken var i sannhet liten. Churchills trofaste tilhengere besto i mellomkrigstiden bokstavelig talt av fire personer: sønnen Randolph, svigersønnen Duncan Sandys, en profesjonell opprører, Robert Boothby, og en sjarlatan fra Irland ved navn Brendan Bracken.

Duncan Sandys skal jeg la ligge. Det er ikke så mye å si om ham. Det er det derimot om Robert Boothby. I 1929 innledet han et forhold til den senere statsminister Harold Macmillans kone, et forhold som varte helt til lady Dorothys død i 1966 og ødela store deler av Macmillans liv. Både Boothbys og Macmillans biografer, Robert Rhodes James og Alistair Horne, har brukt mye plass på denne store tragedien. Horne legger skylden på Boothby, Rhodes James på lady Dorothy, men innrømmer at det ikke er helt på siden å oppfatte Boothby som en drittsekk, «an unspeakable cad, who drank too deep, lived too well, gambled too heavily and stole other men's wives».

Det lar seg likevel ikke nekte at Boothby også hadde sine gode sider. Da han før krigen møtte Hitler, og Hitler sa «Heil Hitler», svarte Boothby «Heil Boothby».

Boothby var trofast mot Churchill, men har i ettertid, i sine memoarer, vist at han ikke var blind for de mørke sider ved Churchills personlighet: «Krig var hans element. Makt var hans mål. I mitt hjerte hatet jeg begge deler. Han kunne gråte over en svanes død, men hadde ingen aktelse for menneskeliv, aller minst for sitt eget.» Men, skriver Boothby, denne ubarmhjertighet («cruelty») var antakelig nødvendig i forhold til de oppgaver som ble lagt på Churchills skuldrer.

DEN TREDJE i klikken, Brendan Bracken (i likhet med Boothby tory-medlem av Parlamentet) var først og fremst en profesjonell løgner. Han kom fra en fattig IRA-familie i Irland, men påsto at han kom fra et velstående engelsk hjem og hadde fått sin utdannelse ved all verdens fasjonable skoler, som alle hadde hørt om, men hvor ingen hadde hørt om ham. En gang inviterte han Winstons sønn til et palass i Venezia som han påsto å ha arvet fra sin mor. Det var ikke et større slag under krigen hvor ikke Bracken hevdet å ha mistet en bror. Han var så konsekvent løgnaktig at det eneste som var ekte på ham, håret, ble tatt for å være parykk. Bracken var for øvrig britisk informasjonsminister under krigen!

Brendan Bracken fulgte Winston Churchills første bud, «Du skal ikke ha andre guder enn meg», gjorde ham enorme tjenester, men ble knapt nevnt i Churchills erindringer.

Jeg vet ikke om jeg engang tør nevne at Bracken i sin tid kjøpte både Financial Times og The Economist.

MEN INGEN lenke, og ingen klikk, er sterkere enn dens svakeste ledd, i vårt tilfelle Winstons sønn Randolph. Randolph var alltid full, eller i ferd med å bli det. Han spilte og drakk («innendørsidretter», som han kalte dem). Han var en sann plage for sine omgivelser. Londons kelnere betalte hverandre store summer for å slippe å servere ham. Han monopoliserte alle samtaler. En gang, i et middagsselskap, da en annen reiste seg og talte - lenge, tisset Randolph i champagneglassene. Han ble aldri noen stor politiker, men når sant skal sies, en meget bra journalist, et faktum som neppe kan ha bidratt til å styrke journalistikkens renommé.

I 1964 ble han operert for en svulst, som viste seg å være godartet. - Hva i all verden, sa forfatteren Evelyn Waugh da han hørte det: - De fant det eneste som er godartet på Randolph Churchill, og så måtte de absolutt fjerne det!