Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Nyheter

Mer
Min side Logg ut

Clemets kunnskap

Tidligere statsråd Kristin Clemet er ingen verdikonservativ og ser ikke kunnskap som dannelse, skriver Gudleiv Forr.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Mitt 40-årige liv som politisk journalist har lært meg at de fleste politikere er opptatt av sitt ettermæle. De vil gjerne bli husket for det avtrykk på historien de etterlater seg. Men nesten like viktig er avbildningen av deres spor: Den må de ofte ta ansvar for selv. De skriver derfor gjerne memoarer, noen deltar heftig i den politiske debatt etter at de har sluttet i politikken. Da framhever de det positive som ettertida tillegger deres virke. Men de vil nødig ta ansvar for det negative.

Jeg har hatt spesiell interesse av å følge skole- og kunnskapsfeltet. Det skyldes bl a at jeg selv er utdannet lektor. Men det skyldes også at jeg mener skole, utdanning og forskning er blant de viktigste samfunnsområder fordi de er avgjørende for hvordan samfunnet er politisk, økonomisk og kulturelt. Derfor har jeg fulgt dem på nært hold, fra Kjell Bondevik den eldre til Bård Vegar Solhjell den unge.

De beste av dem var brennende opptatt av den skolen de ledet. De ville dens beste. Men de har også representert ulike syn på hva som er skolens rolle. Arbeiderpartiet, som hadde makta så lenge, hadde ambisjoner om å bruke skolen i en samfunnsomdannende politisk prosess, som Venstre hadde før det, og Høyre enda tidligere. Etter hvert er det nok også andre som påvirker utviklingen av skolen. Et svært skolebyråkrati er bygd opp, med fagpedagoger i sentrum. Lærerne i skolestua har selvsagt makt Og høyt over det hele, men med økende innflytelse, svever OECD. Professor Edgeir Benum skildrer i siste nummer av Historisk Tidsskrift OECDs inntog i norsk forsknings- og universitetspolitikk tidlig på 1960-tallet. Fra da ble forskning og høyere utdanning vurdert ut fra sin nytte, og ikke som noe som har verdi i seg selv. Fra slutten av forrige århundre kom så OECDs inntog også på det skolepolitiske området gjennom bl a PISA-undersøkelsene. De har oppnådd en magisk status i løpet av kort tid. Fordi de uttrykker noe om skolen i tall, omfavnes de av politikere og byråkrater, men også av journalister. Som det er sagt: De verdsetter det målingene måler, men spør ikke om de måler det vi egentlig verdsetter.

En av dem som fra første stund så nytten i PISA-undersøkelsene var den blå-grønne regjeringens skolestatsråd Kristin Clemet. Hun mente de bekreftet det de fleste av oss visste, nemlig at det står dårlig til med kunnskap i skolen. Men hun så også et politisk poeng ved tallene: De kunne brukes til å markere avstand til forgjengerne. Den første undersøkelsen kom da hun tiltrådte, og ifølge hennes statssekretær Helge Ole Bergesen ble den mottatt med stor entusiasme av statsråden. «Problemene skal på bordet», var hennes beskjed til byråkratiet. Ifølge Bergesen falt arven fra det gamle regimet sammen av utmattelse, skriver han i boka «Kampen om kunnskapsskolen». Og til tross for slagg i systemet, nådde de «i løpet av forbløffende kort tid det første målet», nemlig å få byråkratiet med seg.

Så kom reformene slag i slag: De desentraliserte avgjørelsene i samsvar med deres liberal-konservative ideologi ispedd «anarkistiske tilbøyeligheter»: Et stort frigjøringsverk fra Gudmund Hernes sentralisme. Men jeg har inntrykk av at Clemet ikke helt vil vedkjenne seg dette når jeg oppsummerer hennes regjeringstid i en tidligere artikkel. Derimot gir hun våre lesere en katalog over alt som etter hennes mening forklarer de bedrøvelige resultatene i PISA nummer to, som er tatt opp etter fire år med henne i statsrådsstolen. Skolen hadde fortsatt å gå tilbake, ikke fram. Clemet skriver i sitt tilsvar til meg at det skyldes at reformene hennes ikke fikk virke lenge nok. Det kan godt tenkes. Men hvordan ville PISA-undersøkelsen ha blitt brukt av henne om tallene hadde vist stor framgang? Hvem hadde da fått æren? Hernes?

Jeg var av dem som syntes det var bra at Kristin Clemet ville oppvurdere kunnskap i skolen framfor omsorgsskolens uforpliktende og innholdsløse dill. Det var også Hernes program. Men de hadde ulike ideologiske utgangspunkt. Hernes så kunnskap som et middel til å fremme fellesskapet, Clemet så det primært i et individperspektiv og som produktivkraft der dannelsesmomentet ved skolen mangler. Jeg må innrømme at jeg har størst sans for Hernes motiv. Men når Clemet må konstatere at heller ikke hun fant noen snarvei til kunnskapens rike for norske elever, står hennes ettermæle i fare for å bli avbildet annerledes enn hun ønsker. Det er åpenbart så problematisk at hun bare kaver når hun skal forsvare seg. Kanskje burde hun søke råd hos Kåre Willoch?

Utforsk andre nettsteder fra Aller Media