Clemets mangfold

Tidligere statsråd Kristin Clemet syns det blir mye ideologisk enfold i Norge.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Lederen for den høyreorienterte tenkesmien Civita, Kristin Clemet, besværer seg i Dagbladet over at norsk presse er blitt ideologisk enstemmig, og lener mer til venstre enn til høyre. Hun har lest 60 ledere i Aftenposten og blitt nedstemt over at de verken tar klart standpunkt eller er «borgerlige» nok. Dessuten syns hun avisen er forutsigbar, i likhet med Dagbladet. Aftenposten får svare for seg, men avisen var nok ikke mindre forutsigbar da den var Høyres hovedorgan.

Det virker som om Kristin Clemet savner ei avis i Norge som inntar de standpunkter hun står for. Nå er vel heller ikke de helt lett å finne ut av. Men jeg antar at hun i økonomisk politikk er trofast mot den markedsøkonomiske retning som nå har hegemoni både her i landet og internasjonalt. Men kan Clemet peke på en eneste større avis som ikke slutter opp om den markedsøkonomiske vending som fant sted for alvor her i landet i første halvdel av 1980-tallet?

SÅ ANTAR JEG at Kristin Clemet etterlyser en kulturkonservativ linje i mediene. Men hva er kulturkonservatisme i dag? Jeg vil si at forsvar for miljøet er en av de vesentligste kulturkonservative posisjonene man kan innta. Men hvem er det som mest konsekvent målbærer slike standpunkter? Rett nok prøver den nye konservative lederen i Storbritannia, David Cameron, å løfte fram sitt parti som miljøpartiet, men slik er det jo ikke i Norge. Jeg vil også si at det er en kulturkonservativ posisjon å kjempe for at universitetet beholder sin hundreårige egenart og at norsk språk opprettholdes som meningsbærende medium. Men hvor har Clemet vært i de sakene?

KRISTIN CLEMET KOMMER alltid trekkende med forslaget sitt til friskolelov. Jeg har vært sterk motstander av det, ikke fordi jeg er imot frihet, men fordi jeg frykter at denne friheten på skolens område vil føre til nye kunnskapsmessige og sosiale skiller. Både jeg og Dagbladet har i alle år vært sterke tilhengere av enhetsskolen som et politisk grep til å integrere klasser og grupper i det vi oppfatter som «det norske». Clemet greide ikke å overbevise meg om at det system hun ville innføre var bedre. Hun sier at vi er forutsigbare, og det er vi nok altfor ofte. Men har man en linje i en sak, blir man selvsagt ganske forutsigbar når den dukker opp.

JEG SKJØNNER alvorlig talt ikke hva Kristin Clemet har å beklage seg over som liberalkonservativ. Hun representerer selv en ideologi som har seiret. De sosialistiske tankesystemene er jo steindøde. Og kulturradikalismen handler i dag om abort og bioteknologi, mens kirke og presteskap langt på vei deler kulturradikalismens syn på den klassiske kristendomskritikken i linjen fra Georg Brandes. Kristin Clemet savner debattklimaet i svensk og særlig dansk offentlighet. Det gjør jeg også, det er ganske hensynsløst og ikke alltid bare saklig. Der liker de å sette sakene på spissen, for derved å gjøre frontene klarere. Jeg er imidlertid redd at hun lett ville bli såra og vonbroten i et slikt miljø. Selv i den varsomme norske debatten hører vi jo stadig at vi tar kvinnen i stedet for ballen.