Clinton i basarene

En ny åpning mot Syria? Eller bare enda en ny runde i den konflikten som partene trenger mer enn løsningen, skriver Halvor Elvik.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

I Sharm el-Sheikh i Egypt håndhilste utenriksminister Hillary Clinton på sin syriske kollega Walid al-Moualem. Det håndtrykket utløste en strøm av nyhetssaker og kommentarer om Obama-regjeringens nye åpning mot Syria. Strømmen ble enda striere av at Daniel Shapiro og Jeffrey Feltman skulle til Damaskus.

Skeptikerne konstaterer at det har vært amerikanere i Damaskus tidligere. Ganske mange faktisk, uten at det har ført til noe særlig.

Valget av Jeffrey Feltman som utsending, blir tolket som et signal til Syrias leder Bashar al-Assad om at åpningen ikke er så stor. Feltman var tidligere ambassadør i Libanon og en svært aktiv bakspiller bak libanesisk lovgivning rettet direkte mot Syrias innblanding i landet. Lovene ble vedtatt etter bombeattentatet som drepte tidligere statsminister Rafic Harari i 2005. Valget av Obamas rådgiver Daniel Shapiro er på den andre siden et signal om at presidenten lytter.

Samtidig er alle enige om at uten Syria blir det ingen ordning i Midtøsten. Skeptikerne sier at det blir heller ingen ordning med Syria, rett og slett fordi det er i (nesten) alle parters interesse at det ikke blir en ordning.

Israel, for eksempel, har fortsatt sin folkerettsstridige kolonisering av Vestbredden under alle regjeringer, slik at det nå bor mer enn to hundre tusen væpnete og fanatiske nasjonalister i de ulike etablerte, halvoffisielle og de klart ulovlige bosetningene på Vestbreddens bakketopper der de ligger som middelalderborger, komplett med skyteskår og vollgraver

Fra Israels side er dette koloniseringsprosjektet en viktig forklaring på hvorfor ingen avtaler, rapporter, framstøt og forhandlinger får lov til å lykkes helt.

På palestinsk side er det den indre maktkampen som gjør at ingen forteller hele sannheten, eller bare har en enkelt dagsorden og ett mål slik at avtaler kan bli å stole på.

En av Bill Clintons sentrale forhandlere, tidligere ambassadør i Israel, Martin Indyk, skriver i sin nyutkomne bok nokså bittert om hvordan heller ikke USAs nærmeste allierte, Yitzhak Rabin, bare hadde en agenda. Rabin skjulte Oslo-kanalen for amerikanerne. Og han skjulte innholdet i sine parallelle kontakter med Syria for sin makker Shimon Peres. Først da Rabin var drept og Peres skulle etterfølge ham, ble Peres orientert om at Rabin hadde sagt seg villig til å gi hele Golan-høydene tilbake til Syria i bytte for en fredsavtale pluss-pluss.

Barack Obamas regjering har engasjert seg i Midt Østens bysantinske, maktpolitiske basarer fra dag én. Obamas stol i Det ovale kontor var ikke varm før han utnevnte tungvekteren George Mitchell til spesialutsending. Hillary Clinton kom til Midtøsten straks hun hadde vært i Japan (for å berolige) og i Kina (for å holde oppe viljen til å kjøpe amerikansk gjeld).

Hun ba Israel åpne litt mer inn til Gaza, hun stengte for direkte hjelp via Hamas, bekreftet at USA stadig er for en tostatsløsning og sa at det var «lite konstruktivt» av Israel å rasere palestinske hus for å anlegge park i Øst Jerusalem. Ingen stor kursendring med andre ord, særlig ikke ettersom hun ga Israels regjering vetorett i forhold til en løsning med to stater. Hun vet godt at påtroppende statsministerkandidat Benjamin Netanyahu senket Oslo-avtalen sammen med Yassir Arafat. Netanyahu ville stanse en palestinsk statsdannelse, og Arafat ville beholde makta.

Condoleezza Rice håndhilste også på Walid al-Moualem, uten at det førte til verken store nyhetsoppslag eller store resultater. For George W. Bush var Syria kandidatmedlem til «Ondskapens Akse» på grunn av sitt nære forhold til mullaene i Teheran. Alle signaler om tøvær mot slutten av perioden til Bush, forsvant da amerikanske styrker i oktober i fjor bombet det de kalte en treningsleir for al-Qaida innenfor den syriske grensa mot Irak.

Kanskje det viktigste signalet som kom under Clintons besøk, var fraværet av optimisme om at en snarlig løsning er innen rekkevidde, koplet med en tydelig skepsis til om aktørene i området noen gang egentlig er ærlige og oppriktige. Hun har mye erfaring å bygge på i sin nære familie. Bill Clinton er fortsatt så inderlig forbannet over at han ble snytt for et skikkelig gjennombrudd som kunne ha overstrålt både Monica Lewinsky og riksrettssaken, og reddet hans ettermæle. Bill Clinton la skylda på Yasser Arafat, og Patrick Tyler forteller i sin siste bok om amerikanerne i Midtøsten om da Clinton ringte til påtroppende utenriksminister Colin Powell i januar 2001, og advarte ham mot Yasser Arafat i vendinger som Tyler beskriver som det verste gatespråk, verre enn det general Powell hadde hørt i soldatbrakkene i Vietnam. Ikke rart om Hillary Clinton vil gå forsiktig fram.