Clinton-syken

NEW YORK (Dagbladet): President Bill Clinton har selv diagnostisert den politiske tilstanden i USA slik: «Trenger vi en forandring? Svaret er et rungende ja.» Problemet er at Clinton ikke driver valgkamp, men er sittende president i sitt sjuende år. Diagnosen hans er ment å inspirere folk til å stemme på Gore, men amerikanere flest har fått den såkalte Clinton-syken, eller «the Clinton Fatigue» som det kalles i USA. Sykdommen innebærer at folk er møkka lei av alt som har med Clinton å gjøre. Selv en videreføring av den vellykte og framgangsrike økonomiske politikken vekker ingen entusiasme hos velgerne.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

I etterpåklokskapens lys mener de fleste at dette måtte skje. Bill Clinton har drasset offentligheten gjennom et hav av private og personlige skandaler i løpet av sin presidenttid. Den verste var riksrettssaken med Monica Lewinsky i hovedrollen, men det virker som om Clintons skap også er fullt av politiske demoner. Benådningen av 16 terrordømte puertorikanere og avsløring av russisk hvitvasking av milliarder av kroner gjennom amerikanske banker har vært en belastning for presidenten den siste tida. FBIs tilbakeholding av informasjon om hvordan det religiøse senteret til David Koresh i Waco i Texas ble svidd av i april 1993, legger stein til byrden for en president som i disse dager forsøker å banke gjennom et budsjett hvor penger til bedre sikring av amerikanernes helse har en sentral plass.

  • Det mange glemmer er at Bill Clinton er den første presidenten som er blitt offer for eksplosjonen i 24-timers nyhetssendinger på tv og et Internett som tillater hvermansen å legge ut informasjon og meninger som ingen kan kontrollere sannhetsinnholdet i. Det skal kraftig karisma til for å holde folkets interesse positivt til stede i strømmen av så mye støyende informasjon. Særlig med tanke på at trikset i underholdningsbransjen er: Husk at folk allltid skal ønske seg mer. Det er det amerikanerne så abolutt ikke gjør når det gjelder Bill Clinton.
  • Republikanerne nyter Clinton-syken, og mange mener den vil gi visepresident Al Gore den største utfordringen. George W. Bush har rett og slett kalt sykdommen Clinton-avsky. Meningsmålinger viser derimot at folk flest synes presidenten gjør en god jobb, men Clintons tidligere pressetalsmann Mike McCurry er kanskje nærmest sannheten. Ifølge New York Times mener han det ikke er snakk om noen utmattelse eller Clinton-syke: «Folk er altfor uengasjert til å bli så utmattet at de føler seg syke. Den amerikanske velger har sjekket ut for lenge siden.»
  • Uansett har Al Gore problemer. Hillary Clintons så langt uoffisielle valgkamp for et senatorsete i New York holder Clinton-syken gående. Uansett hvor heltemodig Hillary framstår, er hennes blotte tilstedeværelse en påminnelse om ektemannens eskapader. Det holder med én Clinton, om vi ikke også skal ha Gores Clinton-politikk, er omkvedet. Senatorsetet det skal kjempes om har tilhørt den legendariske New York-senatoren Daniel Patric Moynihan. Han har nå gått ut og anbefalt velgerne å stemme på Al Gores demokratiske motkandidat, Bill Bradley. «Al Gore kan ikke vinne,» sier Moynihan, og viser til hvor vanskelig det er for en visepresident å etterfølge sin president. George Bush var den andre visepresidenten i USAs historie som klarte å erobre Det hvite hus. Bush red inn på Ronald Reagan-bølgen. Den første visepresidenten som klarte det var Martin van Buren, som etterfulgte Andrew Jackson i 1837.
  • Den amerikanske presidentvalgkampen har tjuvstartet denne høsten, og Bradleys sjumilsstøvler har vært en vekker for Al Gore som har livnet til bak talerstolen. Den beste medisin mot Clinton-syken ser ut til å være konkurranse. Og nye overraskelser kan kanskje vekke velgerne fra velstandsdvalen.