Clintons nye kamp

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon
  • Bill Clinton reiste på ferie i går, og får et par uker på seg til å rigge presidentskuta for de siste to årene av valgperioden og kongressvalgene i høst. Han må gjenopprette tilliten hos den nærmeste kretsen. Det kan bli en tung oppgave. For mange har allerede begynt å se seg om etter nye arbeidsoppgaver. Selv om mange av dem har hatt mistanker om at presidenten ikke har fortalt sannheten om sitt forhold til Monica Lewinsky, har de valgt å ta hans benektende erklæringer for god fisk. Nå må de ta hensyn til seg selv og videre karriere.
  • Clinton selv, og ikke minst hans kone Hillary, har under hele denne bataljen om Whitewater, Paula Jones og Monica Lewinsky med god grunn insistert på at han er offer for en konservativ konspirasjon. Slik sett står vi overfor en politisk kamp med klassiske vikarierende motiver. Den store franske statsrettslærde Alexis de Tocqueville observerte allerede i 1830-åra at det var to veier til politisk makt i USA: gjennom valg og gjennom jussen. Det de konservative har tapt i den åpne kampen på den politiske arenaen, prøver de å ta igjen med langvarige, utmattende og kostbare juridiske prosesser. I denne kampen går de heller ikke av veien for å redusere presidentembetets verdighet.
  • Men Bill Clinton har sannelig også selv hjulpet til. Han kom til Washington som en fornyer av det demokratiske partiet i 1992. Han frigjorde det fra de gammelliberales lenker, og sto fram som den første presidenten født etter 2. verdenskrig, med nye verdier og nye uttrykk. Han representerte det unge Amerika som skulle ta nasjonen inn i det neste årtusenet. Nå ligger mye av hans program i ruiner. Men økonomien går godt, og Clinton har kunnet konsentrere seg om rollen som formidler mellom motstridende interesser. Talerstolen har gitt ham makt, og så vel USAs kvinner som de svarte har sett Clinton som sin president. Det er mulig han kan utnytte dette også i ukene som kommer, store velgerskarer mener jo fortsatt at sexskandalene er irrelevante i forhold til politikken. Men han skal bruke denne politiske kapitalen godt for ikke å gå inn i historiebøkene som presidenten som ble tatt med buksene nede i Det ovale rom.