Cowboy-spøkelse

Mens filmen «Brokeback Mountain» handler om et forhold mellom to homofile cowboyer, dukker tidenes macho-cowboy, John Wayne, opp på markedet igjen. I hans filmer var det ikke mye kjærlighet mellom menn.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

DET ER IKKE riktig å si at filmen «Brokeback Mountain» har satt western-sjangeren på dagsordenen igjen - slik for eksempel TV-serien «Deadwood» har gjort det. «Brokeback Mountain» handler om menn med cowboyhatt som steller med dyr - i dette tilfellet sauer - men der slutter likheten med den klassiske westernfilmen. Den er heller ikke så aparte som «Lonesome Cowboys» (1969), Andy Warhols undergroundfilm om i det ville vesten, der homofile cowboyer sprader omkring med maskara og kul på buksa. Warhols film ble spilt inn i Tuscon, Arizona, bare to, tre mil fra scenen for flere av John Waynes filmer. Den førte til at FBI både spionerte på filminnspillingen og overvåket Warhol etter rykter om obskøne tildragelser på lerretet.

WARHOLS FILM vises først og fremst på homsefilm-festivaler. Klassisk western derimot, synes å være mer utbredt enn noensinne. Nye og gamle westernfilmer pøses ut på markedet til en rimelig pris. Ingen inkarnerer den klassisk cowboy-helten som John Wayne (1907-1979). I disse dager foreligger «The Duke» i en eksklusiv og rikholdig «John Wayne Collection» med seks filmer, de fleste av dem fulle av bakgrunnsstoff, ekstramateriale og kommentarspor.Mellom 1926 og 1976 spilte Wayne i rundt 250 filmer. Han regisserte også en håndfull, blant dem den omstridte og kraftpatriotiske Vietnam-filmen «The Green Berets» (1968). Den minsket ikke akkurat på Waynes rennomé som en reaksjonær machohelt. Wayne var ikke påfallende femi og ville neppe vist forståelse for å presentere cowboyer som klapper hverandre på rompa - til tross for at hans døpenavn var Marion Morrison.

I SINE MEMOARER forteller Bob Dylan hvordan han møtte Wayne på Hawaii midt på 1960-tallet. Wayne spilte inn en film. Dylan ble invitert om bord på er slagskip for å hilse på legenden. -  Jeg hører at du er folkesanger, sa Wayne. Dylan nikket. Wayne sa:-  Syng noe.Dylan spilte «Buffalo Skinners». Wayne sa at han likte det han hørte. Dylan skriver: «The Duke var en massiv skikkelse. Han var som en diger tømmerstokk, og det virket ikke som om noen mann kunne stå skulder til skulder med ham...Jeg tenkte på å spørre ham om hvorfor noen av cowboyfilmene hans var bedre enn andre, men det ville være for sprøtt.»

WAYNE VAR ingen dårlig skuespiller. Som type er han et ikon, noe han viser i filmer som Howard Hawks «Rio Bravo» og John Fords «The Searchers». Disse to regissørene brakte ut det beste i Wayne. Ser man nøye etter, fins både sårbarhet, varme og usikkerhet i portrettene av ellers sterke typer som går i klinsj med det onde i tilværelsen.Wayne glir liksom i ett med det røffe landskapet han ferdes i, enten det er en storslått natur eller en menneskebygd utpost for sivilisasjonen dypt inne i det ville vesten. Wayne på sitt beste har styrken og brutaliteten som skal til for å erobre dette landet - og han har dømmekraften og rettferdighetssansen som trengs for å bevare et slags menneskelig ansikt under rå omstendigheter. Se de gamle filmene hans, men vær glad for at han ikke lager nye. Han kunne kommet til å lage en film om Irak.