Cuba libre!

LONDON (Dagbladet): Det er småkaldt, vått og mørkt i London. Jeg står utenfor den legendariske jazzklubben Ronnie Scotts bar. Hele køen hutrer. Frostrøyken driver rundt oss.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Inne i klubben er det takk og lov varmt - og i løpet av få minutter er jeg og vel 200 andre i Karibia - der rommen flyter, sigarrøyken leker, hvite tenner skinner.

Juan de Marcos Gonzalez, Cubas musikalske frelser, og hans band kommer på scenen. Afro Cuban All Stars står nesten oppå hverandre og danner en kompakt mur av kropper og instrumenter. Og så stiger varmen i takt med rytmene fra 18 menn og en kvinne på den lille scenen.

Ut fra muren kommer den spinkle Manuel «Puntelita» Licea, i rød baskerlue og en jakke i samme iøynefallende farge. Han er 72 år, og snor seg inn i en småfrossen europeisk sjel med sin sterke, følelsesladde stemme.

Så skjer det: Det oppstår kontakt mellom hjerte, underliv, føtter og delvis hjerne. Og du skjønner: Hei, du lever og det du hører og ser handler om livet, nei, det er faktisk selve livet.

Musikk ingen spøk

- Dere har sovet. Vi har vært her hele tida. Danset, sunget og spilt. Det er bare dere som ikke har oppdaget det, sier Juan de Marcos Gonzalez neste dag.

- Men nå har vi gjenoppdaget den kubanske musikken, takket være Ry Cooders oppdagelsesferd i kubanske bakgater?

Jeg vet spørsmålet provoserer. Enhver som kjenner til den kubanske tragedien med 40 års isolasjon og glemsel, vet at dette er like alvorlig som det var å stikke en russisk atomstridsrakett mot USA fra Cuba.

Musikk er ikke noe du spøker med kubanere om.

- Det er så viktig for dere i Europa og USA å ha rollen som Columbus. Og det er jo veldig romantisk at den kjente gitaristen Cooder kommer fra USA til Cuba og finner fram til de glemte heltene. Men slik er det ikke. Alle med litt omløp i hodet skjønner at det er feil, sier Juan de Marcos Gonzalez.

Den sanne historien

Juan de Marcos, som han bare kaller seg på de mange platene han de siste årene har vært med på, enten som musiker eller produsent, er en ukjent helt. Han har ikke fått æren av at den kubanske musikken etter 40 års isolasjon er gjenoppdaget av resten av verden. Selv om det var han som kjente til gamlekara, og som hadde planen med å gi ut de glemte musikkheltene.

Myten i Vesten går ut på at det var den amerikanske gitaristen Ry Cooder som nærmest snublet over noen gamle og glemte genier, og som pusset støvet av dem. Dessuten fikk den tyske filmregisøren Wim Wenders laget en verdig minnestein med filmen «Buena Vista Social Club», der han får flere til å fortelle om det suksessfulle og Grammy-pris-belønnede albumet med samme navn. Deriblant Juan de Marcos.

I filmen er alt snudd på hodet og tatt ut av alle sammenhenger, ifølge Marcos, som også er med i filmen.

- Jeg hadde i mange år en drøm om å få samlet noen av de gamle kubanske musikerne, og lage noe med dem, musikere som har vært mine idoler siden jeg var en liten gutt. Jeg henvendte meg til flere plateselskaper, men ingen var interessert. «Hvem gidder å lage en plate med en gjeng gamle mennesker som høyst vil selge 20000 eksemplarer?» var spørsmålet jeg fikk tilbake.

- Føler vemmelse

Det var da Nick Gold kom inn i bildet, en brite på 35 år som med genuin kjærlighet til musikk leder det lille plateselskapet World Circuit fra London. Han satset de pengene han ikke hadde på de gamle karene. Han trodde på prosjektet, og han fikk også Cooder med på ideen. Det åpnet dører for Juan de Marcos - og kubansk musikk.

Men det er ikke som i filmen, der Cooder går rundt i et ensomt og grått Havanna, og vips: bak noen avskallede dører finner han disse helt mirakuløst herlige talentfulle oldingene.

- Det er Wenders' fortolkning, men den er er etter min mening snudd helt på hodet. Jeg misliker filmen. Den er patroniserende. Det er slett ikke mitt Cuba! Det er en skittfilm! Men det er åpenbart slike romantiske historier som må til for å selge musikken, og det har jo lyktes. Vi har tjent mye penger, og vi er alle fornøyde, sier de Marcos ironisk.

Allsidig

Juan de Marcos har alltid drømt om å gjenskape musikken fra Cubas musikalske gullalder, 40- og 50-årene, og føre den opp til vår tid. Det betyr derimot ikke at han er uinteressert i moderne musikk. Han har laget ræpp, eksperimentert mye med syntheziser og har planer om å gi ut både afrokubansk jungel og afrogarage.

Med gradvis større tilnærming mellom Cuba og USA er mange kubanere blitt interessert i musikk fra Statene. Selv er de Marcos også påvirket av musikk derfra, og fra Europa, ikke minst England.

- Men på grunn av at vi har vært isolert siden revolusjonen i 1959, har vi dyrket vår egen musikk. Vi har ikke blitt stjerne nummer 52 i det amerikanske flagget. Vi er slett ikke som Puerto Rico, hvor de snakker halvt engelsk, halvt spansk og verken har historie eller kultur.

- Du prater like retorisk overbevisende som Castro, de Marcos.

- Jeg er ikke kommunist, men jeg er stolt av å være Fidel Castros landsmann. Han er en mann med integritet nok til å stå opp mot et så rikt og sterkt land som USA. Han har fått utbredt sine ideer i en meget vanskelig situasjon. Jeg mener han er en stor leder. Du kan være enig eller uenig med ham, men han har idealer og de bør respekteres.

- Lytt med hjertet

Castros kommunistregime er svært glad for Afro Cuban All Stars og andre grupper som vedlikeholder de livskraftige rytmene. Marcos' multigenerasjons-band, som består av folk med 50 års aldersforskjell, er bare en av mange nye musikkgrupper som på sin egen måte har stått for en revolusjon.

- Vi har ikke sovet de snart 41 årene med isolasjon, men verden har sovet i forhold til vår musikk i alle disse årene.


Vi anbefaler

Ruben Gonzalez nærmer seg 80 år, og på denne så godt som helt instrumentale plata overbeviser han alle om at alder ikke er en hindring. Da han ble gjenoppdaget, var han så ivrig etter å spille på et ordentlig piano igjen at han alltid var flere timer før alle andre på øvingene. En harmonisk plate som løser opp i vinterforknytte kropper.

Ibrahim Ferrer ga ut sin første soloplate som 72-åring, og ble overøst med gode kritikker. Svært fortjent! «En enestående musikalsk debut som bare må høres,» skrev vi da vi anmeldte plata, som fikk terningkast seks.

«Buena Vista Social Club» er plata som fikk oss til å forstå hva vi hadde gått glipp av i storpolitikkens navn. Ry Cooder produserte plata, og har med sitt navn satt et kvalitetsstempel på plata. I kjølvannet har flere artister fra plata kommet ut med egne album, og den startet en kubansk bølge av godbiter.

«Afro Cuban All Stars» er musikkprosjektet til Juan de Marcos Gonzalez. På den nylig utgitte plata «Distinto, differente» er over 50 musikere med - og aldersforskjellen er på over 50 år mellom de ulike artistene.

Compay Segundo er legenden på over 90 år som fortsatt har ambisjoner om å bli far. - Oppskriften på å leve så lenge er ganske enkelt å elske ofte, sier oldingen, som har en rekke utgivelser bak seg. «Calle Salud» er den siste i rekken.

Tommy Fossum

<B>REVOLUSJONSSKAPER: </B>Juan de Marcos Gonzales har sørget for at Vesten har gjenoppdaget den kubanske musikken.