Cubakrise?

Aldri har det vært så kaldt i verden som da vi sammen holdt på å snuble inn i et kjernefysisk ragnarokk på Cuba for 46 år siden.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

ST. PETERSBURG (Dagbladet): Det er så man fryser på ryggen når man leser Aftenpostens oppslag onsdag, om at Russland på ny kan bygge baser for kjernefysiske våpen på Cuba. Statsminister Vladimir Putins ansikt preget hele førstesida etter at han hadde sagt at det moderne Russland må ta opp igjen både handel og bredere kontakt med sin tidligere kommunistiske allierte.

NÅ ER IKKE HANDEL noe å ta på vei for hvis det ikke var for at avisa Izvestia for litt over to uker siden siterte russiske forsvarskilder som sa at russiske militære hadde vært på Cuba og i Venezuela for å snakke om mulige baser for langtrekkende russiske bombefly. Det viktigste disse interkontinentale flyene gjør er å være en synlig del av henholdsvis den amerikanske og den russiske kjernefysiske beredskapen. Kreml nektet neste dag for at det foreligger slike planer, uten at alle ble beroliget av den grunn. For det planlagte amerikanske rakettskjoldet over Europa gjør altså at Russland ser fiender over alt, og kan være troende til å svare på det de mener er en amerikansk trussel i nær sagt alle himmelretninger. Cuba varsler særlig dårlige nyheter.

ETTER AT Sovjetunionen sommeren og høsten 1962 hadde bygget rakettbaser og fraktet raketter med kjernefysiske stridshoder til Cuba, kom president John F. Kennedy med denne erklæringen 22. oktober:

Artikkelen fortsetter under annonsen

-Det er denne nasjonens posisjon at enhver kjernefysisk rakett som skytes ut fra Cuba mot ethvert land på den vestlige halvkule, vil være et angrep på De forente stater. Det vil føre til en full gjengjeldelse mot Sovjetunionen, sa Kennedy i sin første tale under krisa. Altså, en full kjernefysisk krigserklæring, et varsel om det store – kanskje endelige – ragnarokk, hvis ikke Sovjetunionens leder Nikita Khrustsjov stakk rakettene og halen mellom beina, og krøp tilbake til Moskva.

EN HEL VERDEN skalv, og ei uke etter, 27. oktober, var ragnarokket nær ved å utløses da en underordnet sovjetisk offiser skjøt ned et amerikansk spionfly over den karibiske øya. Som Kennedys forsvarsminister, den seinere nedrustningsforkjemperen Robert McNamara skrev seinere, så hadde Kennedys stab bestemt seg for å svare med full kjernefysisk krig, hvis et U2 fly ble skutt ned. Men heldigvis gikk Kennedys stab en runde til og ventet. Et politisk kompromiss, som innebar full sovjetisk tilbaketrekking fra Cuba, en forsikring om at USA ikke ville invadere Cuba, og et løfte om amerikansk tilbaketrekking av raketter fra Tyrkia, løste til slutt krisa. Verden hadde fått skjelven, sett seg selv i hvitøyet, og Khrustsjov fikk etter hvert sparken. Og krefter både i øst og i vest begynte for alvor å skjønne verdien av tillitsskapende avtaler og nedrustning.

MEN EN NY Cuba-krisa? Sett fra russisk side er få ting fjernere. I motsetning til Khrustsjovs Sovjetunionen så styres Kreml i dag av menn som er opptatt av fortjeneste og ikke av ideologisk kontroll og konfrontasjon. Tross nye og avanserte våpenprogrammer, så er store deler av de væpnete styrker – også den kjernefysiske beredskapen – i elendig forfatning, og USAs forsvarsbudsjett er 21 ganger større enn Russlands. Men ingen skal undervurdere Putins evne til å mane fram overskrifter.