Da britene tok Bagdad

Sviende nederlag kan ramme overlegne styrker i Midtøsten.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon
  • Sjekk også dagens nettmøte med John Berg: Krig mot klokka Felttoget i Irak går fortsatt innenfor rammen av de militære planene. Virkelighetsoppfatningen i Det hvite hus er et annet spørsmål. Koalisjonen har mistet minst to stridsvogner til irakske panservernraketter de siste dagene. Detaljer framgår ennå ikke, men i likhet med angrepshelikoptere bør ikke stridsvogner operere alene.

    Det fikk israelerne erfare i den mest kritiske fasen i Yom Kippurkrigen i 1973, da de prøvde et ensidig panser-motangrep mot egypterne i Sinai. De led store tap for egypternes sovjetiske panservernvåpen, av stort sett samme typer som irakerne bruker i dag.

    I 1973 kappløp enkelte eksperter for å være først ute med budskapet om at dette viste at stridsvognenes tid var forbi. De var for sårbare, ble det hevdet. Men israelerne gikk til nye motangrep der stridsvognene ble støttet av fly, artilleri og infanteri. Egypterne ble slått og led tragiske tap. Stridsvognene har utviklet seg videre og er fortsatt et hovedvåpen, snart 30 år etter.

    Britene var der


    Fra Basra peker nå en østlig akse mot al-Kut. Britene har vært i både Basra, al-Kut og Bagdad før. Under første verdenskrig 1914-18, i det som den gang ble kalt felttoget i Mesopotamia, sto to imperier mot hverandre i Irak, det britiske og det ottomanske (tyrkiske).

    Britene tok Basra og omegn i 1914 og 1915. De tok al-Kut men ble slått tilbake sør for Bagdad og led et sviende nederlag 29. april 1916, etter å ha vært beleiret i al-Kut i fem måneder. Mange av de nesten 10.000 engelske og indiske imperiesoldatene som ble tatt til fange ble bestialsk mishandlet.

    Men krigslykken snudde og 11. mars 1917 rykket britene inn i Bagdad, i følge krigshistorikerne som byens 30. erobrer opp gjennom historien.

    Triumf


    Erobringen av Bagdad var en triumf som kom på avisenes førstesider over hele verden. Felttoget fortsatte videre nordover ut april, til det ble for varmt. Det ble gjenopptatt om høsten men sterkt forsinket neste vår på grunn av tidlig varme. Men Kirkuk ble tatt så sent som 7. mai 1918.

    Det britiske imperiet hadde nesten 29.000 falne i Mesopotamia og mer enn 60.000 sårede. Britene tok mer enn 45.000 tyrkiske fanger. Det foreligger visstnok ikke oppgaver over døde og sårede tyrkere. Og ikke oppgaver over døde og sårede irakske sivile.

    Nedskutte droner


    En viktig årsak til amerikanernes utstrakte bruk av førerløse rekognoseringsdroner i Irak, er at de ikke setter flygeres liv i fare. Derfor kan de brukes dristig, og både på Balkan og i Afghanistan gikk mange droner tapt.

    Dronen som gikk ned i fallskjerm på TV i morgentimene fredag, kunne se ut som en opprinnelig israelsk Hunter, som USAs hær bruker. Et dronevrak som ble vist torsdag var en større og dyrere Predator, som flyvåpenet bruker, eller den lignende I-Gnat som opereres av CIA.

    Dronene bidrar sterkt til å skaffe etterretninger. Dette er informasjonsmateriale media bare i meget liten utstrekning får tilgang til. Det må igjen minnes om at koalisjonen opererer ut fra et tilfang av informasjoner som er det mangedobbelte av det media har.

    Bak linjene


    De omringede motstandslommene bak framrykkingen har hittil ikke gjort mer av seg enn man kunne vente, selv om man kunne ha håpet på flere kapitulasjoner. I mange måneder har vestlige militære kilder skrevet om hva styrker som Fedayeen vil kunne gjøre, kanskje gjennom måneder og år av en okkupasjon. Dette er vel kjent for koalisjonens militære, selv om det igjen kanskje kan reises spørsmål om oppfatningene i Det hvite hus.

    Gjennom måneder er det også blitt skrevet om hvor det er ble av al-Qaida-krigerne fra Afghanistan. Etterretninger har vist at de har dukket opp ikke bare i Pakistan og Kashmir, men i Algerie, Egypt, Tsjetsjenia, på Balkan, i Marokko, Jemen, Somalia, Sudan, i Indonesia og på Filippinene og andre steder.

    Det har vært ventet at de ville strømme til Irak for å slåss mot amerikanerne, og det gjør de nok nå. Disse elementene er langt farligere enn oppglødde frivillige som nå melder seg i mange land.

    Forsterkninger


    USA sender nå forsterkninger. De fleste amerikanske avdelinger har meget høy beredskap, med tanke på rask innsetting nesten hvor som helst i verden. Allikevel har styrkene som nå reiser forberedt seg lenge på innsats i Irak. Forsterkningene er ikke resultatet av angivelige tilbakeslag i krigen, selv om denne deployeringen kanskje ikke hadde blitt iverksatt nå, hvis alt hadde gått etter aller mest optimistiske alternativ.

    Vi skal imidlertid huske at de amerikanske styrkene i Irak ikke bare trenger forsterkninger, de vil etter hvert også trenge avløsninger. Mange avdelinger har vært lenge i regionen.

    Blodig alvor


    Det er ikke uventet at framrykkingen er blitt stanset flere steder. Som nevnt har koalisjonen håpet av det skulle gå raskere, men de har ikke planlagt ensidig på grunnlag av håp.

    Kampene kommer trolig til å øke i intensitet i dagene framover. Det vil også bombingen av de irakske styrkene gjøre. Også dette er et alternativ som hele tiden har ligget i planene. I 1991 tok det 38 døgn å bombe fram en situasjon der bakkekrigen ble nærmest en ensidig framrykking for koalisjonen. Det kan gå mye raskere denne gangen.

    Men deretter vil koalisjonen stå foran Bagdad. Og da kommer nok det aller blodigste alvoret.