Da er du en av oss

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Sidesprang: SISSEL BENNECHE OSVOLD

NEW YORK (Dagbladet): Nå er dere spent, tenker jeg. Altså: Der sto jeg. Kontrollert oppspilt, overbevisende optimistisk, furet, men rakrygget, som en moden John Glenn, vil jeg si, etter Den lange reisen i rommet. Like blid, like energisk og småjoggende ned flytrappa. Hendene over hodet: Good moooorning, Americaaa.

Jeg hadde reist langt. Jeg var framme. Og, det regnet.

Nå går jeg her, med lange skritt, fort og travelt, opp Andre avenue og bort femogførtiende gate, ned Første og bort seksogfemtiende, stopper på hjørnet av Femte og treogsekstiende. - Maiii godd, der er du jo, jeg trodde et øyeblikk det var på hjørnet av Tredje og toogtyvende.

Folk sier sånn i New York når de møtes mellom Tredje og femtiniende. Men jeg sier ikke «gimme a break». Ikke ennå.

Det er godt å lange ut mellom trafikklysene på Manhattan. Ingen kan se på meg at jeg er ny i by'n. Ser ikke til siden, skjønner du. Legger ikke hodet bakover og glaner, nei. Går bare hastig videre, med hendene i frakkelomma. Allerede andre dagen kjenner jeg Upper midtown som om jeg skulle vært en nevrotisk, skilt og selvhatende jødisk psykoterapeut med et hemmelig forhold til min beste venninnes mors kleptomane onkel, hele mitt liv.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Rart, ikke sant? Etter bare et par Woody Allen-filmer på Filmteatret i Oslo, er det gjort. Manhattan er en jungel, dere, men en nyoppusset en, med klar bane slik at skikkelige folk endelig kan komme fram. Jeg har selv sett hvordan borgermester Rudy Giulianis menn har spylt gatene reine for oppsop og uteliggere. De fosset, svoosj, som rotter ut av krokene og ned i rennesteinen der de bare ble borte, eller hva de nå ble. Seilte nedover Madison avenue, forbi Mia Farrow, bort treogåttiende, videre nedover Park, forbi Woody Allen, nedover og nedover til de rant ut i East River, tenker jeg. Jeg mener, hva var alternativet? Så nå går vi trygt her.

Dere kjenner mytene, ikke sant? At det bare er newyorkerne i USA som kan lese og skrive og drikke gourmetkaffe? Resten ser kanal-tv og tv-shopper peanøttsmør eller automatiske håndvåpen til barna sine. Sånn er det ikke lenger. I dag vet vi hvem amerikanerne egentlig er. Flertallet bor i forstedene. I dag kartlegger meningsmålerne hele tida hver eneste amerikaner for å vite hva som egentlig foregår der inne bak capsene. Ellers ville ikke politikerne få vite at amerikanerne, egentlig, altså, er mye likere oss andre enn partistrategene trodde for et par år siden. Så lenge velstanden varer.

Akkurat nå er i alle fall flertallet av amerikanerne for selvbestemt abort, for dødsstraff, mot håndvåpen, for miljøet, mot kloning av mennesker, for færre elever i skoleklassene, for at homofile skal få tjenestegjøre i hæren, mot høyere skatter, mot for mye statlig styring, men slett ikke mot at staten sørger for sine, eller oss, om du vil.

Staten, et amerikansk skjellsord under forsiktig omskriving her borte, skal i det minste sørge for at den rettskafne og hardt arbeidende amerikanske middelklassen får som fortjent. Ikke at amerikanerne har kommet til innsikt om at også alle amerikanere egentlig er sosialdemokrater. Men som middelklassen over hele verden ellers, stemmer også flertallet av amerikanerne på den som lover å støtte middelklassen, altså på Bill Clinton.

Demokrat eller republikaner betyr lite når landets ryggrad av begge kjønn holder på å pådra seg belastningsskader på grunn av lønnsarbeid, etterutdanning, krav til kontinuerlig omstilling, bekymring for barnas utdanning, skviset mellom private behov og samfunnets krav og Den store frykten for at framtida skal komme og kjøre over deg.

Derfor er Republikanerne nå for selvbestemt abort, mot håndvåpen, for færre elever i skoleklasssene, for fulle rettigheter, nesten, til kvinner og andre minoriteter, for homofile i hæren, for miljøet, for lave skatter, for statlig støtte til helseforsikring for gamle over 65 år og mot de tidligere stemmesankerne, de moralske korsfarerne på ytterste høyre fløy. Derfor har Demokratene, som heller ikke er mot dødsstraff eller for sterkere statlig styring, flyttet sitt sentrum så langt øst for sin venstre ytterkant som den må som ikke vil irritere Wall Street. Og derfor er, verre er det ikke, nesten alle enige om at meningen med det hele er at middelklassen kan få føle seg trygg.

Så da fyker selvfølgelig narkomane og uteliggere, småkjeltringer og uforbederlige sosialklienter med spylevannet ned Femte avenue, forbi den hvite limousinen til Woody Allen og bort femtifjerde, der forfatterne Mikela og Philip Tarlow i går møtte publikum i bokhandelen Barnes & Noble til en samtale om hvordan vi alle, hvis vi bare vil, kan utvikle våre personlige liv for å mestre framtida uten angst. Nesten hundre mennesker var møtt fram mellom bokhyllene, midt på formiddagen, for å lære hvordan vi kan gjenoppfinne oss selv. Hundre velkledde newyorkere under 45 år, i elegante smalstripete dresser og drakter, stailet så dyrt og profesjonelt som bare de mest ultimate overleverne blant oss kan det, for å lære enda en ny overlevelsesstrategi.

«Den som vil se nye muligheter må begynne å fortelle helt nye historier om seg selv og om verden,» sa Mikela. «Vi trenger flere identiteter fordi vi driver med så mange ting samtidig. Leger skriver filmmanus og snekkere blir aksjemeklere,» sa Philip.

Men ennå har ingen av plastikkirurgene i New York foreslått å operere uteliggerne slik at de ikke ser ut som uteliggere lenger. Det er faktisk min idé, det.