Da fjellene ropte langt hurra

Kan dagens mediemangfold føres tilbake til ett eneste radioprogram?

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

I DAG FOR 35 ÅR SIDEN brøt det løs et uvær over Marienlyst som rystet selv de mest garvede NRK-folk. Satireprogrammet «Og fjellene selv ropte langt hurra. Om norsk kraftpatriotisme» var sendt kvelden før, den 17. mai 1966. Etter våre dagers oppfatning står dette programmet som en uskyldig, delvis spøkefull montasje av superpatriotisk stoff fra 1790-årene til i dag. For trettifem år siden var det en bombe, en provokasjon som vakte de sterkeste reaksjoner.

Den 7. juni debatterte Stortinget programmet. Debatten varte i ni timer og gikk for fullsatt sal og galleri.

Seinere kom «Fjellene» opp i kringkastingsrådet, ikke én, men flere ganger. Og avisredaksjonene samlet utklipp i hauger. Land og strand rundt kokte pressen av innlegg - de fleste forargede, sårede, harme. NRK hadde trampet på det helligste - vår nasjonalfølelse.

EN OSLO-DAME som denne sommeren deltok i en begravelse på landet, ble ved kaffebordet sittende blant tunge bønder som luftet sitt raseri over daværende kringkastingssjef Hans Jacob Ustvedt. Han var en sosialistisk provokatør, en ufølsom diktator, en demon. - Men, stammet damen, - han er ikke sånn som dere sier. Jeg kjenner ham, jeg. En isende taushet la seg over forsamlingen. Så, fruen kjente Ustvedt? Da kremtet den eldste, grep i bordkanten og sa: Hils ham fra oss og si at landets bønder har fått nok!

Ustvedt selv noterte i dagboka: «Nå er det voldsomt, med krav om min avgang.» Han nøt striden, men følte et visst ubehag ved at 17. mai-programmet var laget av hans egen sønn, programsekretær Yngvar Ustvedt. Det gjorde det vanskelig å forsvare det offensivt.

STRIDEN OM «Fjellene» føyer seg inn i den rekke av kontroverser rundt NRK som løper gjennom 1960-åra, og som forente høyresiden i storting og presse til kamp mot den radikale dominans på Marienlyst. Intensiteten i denne kulturdebatten kan være vanskelig å forstå i dag. Man vil kanskje tro at den skyldtes radioens og fjernsynets pågåenhet, at mediene ble mer «påtrengende» enn før. Og det er sant at mye av debatten må ses som en reaksjon spesielt mot fjernsynet, som nådde sitt gjennombrudd i denne perioden.

Striden om Ustvedts programpolitikk gikk likevel dypere. Denne kringkastingssjef var en ekte kulturradikaler. Han gikk inn for å sende kontroversielle programmer, ikke for å vekke forargelse i og for seg, men som middel til å nå høyere mål. Målet var frigjøring. Den liberale medisinerprofessor som gjennom sin familie var nært forbundet med Nic. Waals institutt, så det som sin oppgave å lufte ut alt innestengt hykleri i norske familier, heve alle slags sperrer for personlighetens frie vekst. Bakgrunnen for programpolitikken var altså terapeutisk. Som en Ibsensk doktor ønsket Ustvedt å gjøre livet friere og rikere for oss alle ved å provosere fram kriser som rystet våre hemninger.

DEBATTEN OM «Fjellene» fikk like fullt en undertekst som terapeuten ikke kunne beregne. Noe av det som forarget folk aller mest ved programmet, var den parodi på en 17. mai-tale som Rolv Wesenlund framførte. Parodiens svulstige uttrykk drev gjøn med nasjonalfølelsen og var tilsiktet. Blant folk flest ble den imidlertid forstått som en parodi på kong Olav. Det var ikke tilsiktet. Men når den først ble oppfattet slik, grep den underjordiske effekten dypt. NRK måtte til sist beklage at programmet ble oppfattet som fornærmende mot Majesteten, et rent defensivt moment som forstyrret frigjøringsprosjektet.

SLIK KAN MAN si at kulturradikalismen her uforvarende støtte mot den den gang dypeste av alle norske kollektivfølelser, majestetsrespekten. I dag, når enhver standupkomiker parodierer kongen og Mette-Marits blå syttendemaihatt vekker åpenlys latter, kan det være vanskelig å forstå dette. Men den gang var forholdene andre.

17. mai-programmet 1966 ble den første, store spiker i NRK-monopolets kiste. Siden ble det flere, men denne sved mest. Da regjeringen Willoch grep roret femten år etter, var det bare spørsmål om måneder før eneretten på Marienlyst falt.