Da Hitler møtte veggen

Adolf Hitler var egentlig ikke særlig interessert i Norge, inntil det tyske skipet «Altmark» ble angrepet i Jøssingfjorden. Og da tyskerne tapte slaget om Narvik - deres første nederlag i 2. verdenskrig- fikk Der Führer panikk.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Gjennomføringen av Operation Weserübung avslørte for første gang Adolf Hitlers sviktende evner som militær leder. Der Führer mistet fullstendig hodet da tyskerne ble presset til retrett i Narvik i april 1940. Selv om okkupasjonen av Norge var en suksess, kostet den Tyskland dyrt, skriver Ian Kershaw, professor i moderne historie ved universitetet i Sheffield, i det andre bindet «Nemesis» av sin Hitler-biografi som kom sist høst.

KERSHAW GIR HITLER SKYLDA for tabbene som okkupasjonsmakten gjorde, bl.a. ble det utvist en kraftig mangel på koordinasjon stridskreftene imellom. Kommunikasjonsstrømmen mellom den militære overkommandoen og marineledelsen, og spesielt mellom hæren og luftforsvaret, var dårlig.

I tillegg unnlot Hitler av personlige grunner å opponere mot mektige Hermann Göring og storadmiral Erich Raeder under strategimøtene. Alt dette, kombinert med hans sykelige trang til detaljstyring, førte til at gjennomføringen av Operation Weserübung ble langt vanskeligere og mer uoversiktlig enn den sedvanlige tyske nøyaktighet skulle tilsi.

Operation Weserübungs egentlige far var storadmiral Erich Raeder (1876- 1960), øverstkommanderende for den tyske krigsmarine. Det var han, som med henblikk på den forestående krig mot Storbritannia, overbeviste Hitler om at Norge hadde stor strategisk betydning. Raeder mente det var avgjørende å etablere tyske marinestøttepunkter langs norskekysten for å få tatt Storbritannia.

Kershaw slår fast at Hitler utover 1930-åra ikke hadde vist noen interesse for Skandinavia før Raeder sørget for et møte mellom Hitler og Vidkun Quisling 12. desember 1939.

Det som skal ha fått Hitler overbevist, var betydningen av å sikre jernmalmleveransene fra Sverige til Narvik havn. Helt tilbake til 1934 hadde Raeder hørt Hitler nevne betydningen av å ha kontroll over jernmalmleveranser til militærindustrien.

ETTER MØTET MED QUISLING var førerens interesse for Norge vakt. Han sørget raskt for at hærledelsen satte i gang undersøkelser om muligheten for en militær besettelse av Norge, «Studie Nord».

Parallelt arbeidet Raeder med å utvikle sine planer om en tysk invasjon, slik Quisling hadde bedt om under møtet med føreren.

Om Hitler tidligere hadde vært uinteressert i spørsmålet om Norge, endret han oppfatning da det tyske hjelpeskipet «Altmark», på direkte ordre fra daværende marineminister Winston Churchill, ble angrepet av den britiske destroyeren «Cossack» i Jøssingfjorden klokka 23.00 den 16. februar 1940.

«Altmark» hadde engelske fanger om bord, og var etterlyst av britiske myndigheter. Under aksjonen ble fangene satt fri. Sju tyskere mistet livet, skriver Magne Skodvin i «Krig og okkupasjon 1939- 45».

«Altmark»-episoden var en alvorlig vekker for Hitler. Nå begynte han å plages av tanken på at allierte styrker skulle ta Norge.

Fem dager etter, den 21. februar 1940, fikk general Nikolaus von Falkenhorst ansvaret for å planlegge og gjennomføre hærtakingen av Norge.

Arbeidet hadde topp prioritet og var strengt hemmelig. Falkenhorst fikk ikke med seg noen dokumenter eller detaljkart. Han låste seg inne på et hotellrom utstyrt med ei norsk reisehåndbok, skriver Kershaw. Etter å ha studert reisehåndboka, utformet han en plan. Deretter gikk han i møte med Hitler.

HITLER GA KLARSIGNAL til Operation Weserübung den 1. mars. Men fortsatt nølte han med gjennomføringen. Imens ble Raeder mer og mer utålmodig. Etter at Raeder nok en gang purret på Hitler, bestemte han seg 2. april for at invasjonen skulle finne sted. Dette var samme dag som Vidkun Quisling hadde et hemmelig møte med tyske marineledere i København.

Hva vår fremste landssviker fortalte tyske militære ledere under dette møtet, er og blir en hemmelighet.

Hitlers beslutning om å okkupere Norge viste seg å komme i siste liten. Den 8. april minela engelske fartøyer en rekke norske fjorder, deriblant Ofotfjorden. Med det var kappløpet om Norge i gang.

Mens den tyske invasjonen gikk tilnærmelsesvis knirkefritt ved alle byer foruten Oslo, der «Blücher» ble senket, ble tapene voldsomme ved Narvik-avsnittet. Royal Navy ødela hele den tyske jagerstyrken, og 14. april ble de første allierte styrkene landsatt i Harstad for å gjenerobre malmbyen. Kampene om Narvik ble harde, og var de eneste i Norge hvor tyskerne var underlegne.

Mot øverstkommanderende general Dietls 2000 bergjegere og 2600 overlevende soldater fra de senkede jagerne samt forsterkninger på rundt 1000 fallskjermjegere, sto 8000 til 10000 norske soldater under general Carl Gustav Fleischer og en alliert troppestyrke på 24500 briter, franskmenn og polakker. Narvik ble gjenerobret 28. mai.

DE ALLIERTES SEIER ved Narvik brakte Adolf Hitler totalt ut av fatning. Operation Weserübung var nær ved å mislykkes. Forfatteren Kershaw forteller at Hitler ble grepet av panikk og avslørte svak militær dømmekraft. General Walter Warlimont, som observerte Hitler på nært hold i disse dagene, mente å se fryktelige svakhetstrekk ved mannen som var det 3. rikes enehersker.

Tapet av Narvik var Hitlers første nederlag i 2. verdenskrig.

Men det gikk dårlig for de allierte på Kontinentet, og de bestemte seg raskt for å trekke seg ut av Norge. Det kostet dem for mye å ha styrkene stående her, i krigens bakevje. Men på hjemmebane tjente gjenerobringen av Narvik som kjærkommen propaganda i en befolkning som ellers bare fikk meldinger om nederlag. Til de norske soldatenes store forbitrelse kunne tyskerne igjen rykke inn i Narvik 8. juni 1940.

Dermed var den viktigste delen av Nikolaus von Falkenhorsts operasjon fullført, tapene til tross. Norge var okkupert. Tross de enorme problemene i Narvik, ble von Falkenhorst 19. juli 1940 forfremmet til generaloberst, og deretter utnevnt til øverste hærsjef, Wehrmachtsbefehlhaber, i Norge. Denne stillingen hadde han fram til 1. august 1944.

Von Falkenhorst ble i 1946 dømt til døden ved britisk krigsrett. Dommen ble seinere omgjort til livsvarig fengsel. Von Falkenhorst ble imidlertid løslatt i 1953, på grunn av helseproblemer. Han døde en naturlig død i 1968.

Operation Weserübungs egentlige opphavsmann, storadmiral Erich Raeder, fortsatte sitt gode forhold til Vidkun Quisling også etter at Norge var tatt. Dette satte ham i et motsetningsforhold til Reichskommissar Josef Terboven - og seinere Hitler. Høsten 1943 ble Raeder tvunget til å søke avskjed. I oktober 1946 ble han stilt for den internasjonale domstol i Nürnberg på grunn av sin befatning med Weserübung og planene om en angrepskrig. Han ble dømt til livsvarig fengsel, men ble likevel løslatt i 1955. Han døde i 1960.

Artikkelforfatterne er journalister i Dagbladet.

Narvik-funnet:

  • I juni 1999 gjorde politiet i Narvik et omfattende beslag av i alt 180 gjenstander samt dokumenter hos en 50 år gammel dykker i byen. Først 20 måneder seinere kom det for dagen at dokumentbeslaget inneholdt delplanen for Operation Weserübung, Hitlers felttog mot Norge.
  • I over et år lå materialet ved Forsvarsmuseet uten at ledelsen ved Riksarkivet var informert. Det er uklart hvorfor Forsvarsmuseet valgte å holde tett om saken. I dag hevder man at årsaken er at materialet er en del av en straffesak og formelt i politiets varetekt.
  • Ifølge våre fremste okkupasjonshistorikere har tilsvarende materiale aldri vært hentet opp fra tyske kampskip som ble senket under angrepet på Norge. Materialet kan inneholde sensitive opplysninger og er av stor historisk interesse.

  • Når historikerne kan få innblikk i beslaget og studere det i detalj, er uklart. Konserveringsprosedyren som nå iverksettes av Riksarkivet, kan ta flere måneder, da operasjonsplanen for Narvik har ligget under vann i det senkede flaggskipet «Wilhelm Heidkamp».

FØREREN OG DEN FØRTE: Adolf Hitler fattet interesse for Norge blant annet etter et møte med Vidkun Quisling. Dette bildet ble tatt seinere, i 1943.