Da Høyre mistet dyden

Høyre er permanent i forbigående krise. Det skyldes at partiet har mistet seg selv, skriver John O. Egeland.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Skriv leserkommentar

Slik kommer du i gang med navn og bilde i debatten

STADIG MER ANDPUSTEN forsøker partileder Erna Solberg å dra Høyre oppover meningsmålingenes kurver. De politiske utspillene øker i antall, frekvensen er kjappere og innholdet stadig mer situasjonsbestemt. Dette er nytt, i hvert fall i et historisk perspektiv. Tradisjonelt kjennetegnes et konservativt parti ved langsiktighet og uvilje mot brå kursendringer, en arbeidsform som er ment å speile selve samfunnssynet. Nå har Høyre mistet både roen og dyden. Erna Solberg jager Fremskrittspartiets tilhengere og glemmer sine egne kjernevelgere.

EN GANG VAR Høyre tregt, trygt og lyseblått. Etter tiår som dominerende parti på borgerlig fløy, tok det sin lederstilling som en selvfølge. Langt inn på 80-tallet var Høyre og Arbeiderpartiet selve hovedmotsetningen i norsk politikk. Alt handlet om Gro (Harlem Brundtland) og Kåre (Willoch) – politikkens Tuppen og Lillebror. I Høyre var selvsikkerheten så sementert at man bare lo av rabulistene og de politiske amatørene på ytterste fløy, dvs. FrP og Carl I. Hagen. Det var Høyre ikke alene om, men det var de som fikk betale den høyeste prisen. Og verst av alt: Høyre betaler fremdeles.

PÅ MIDTEN AV 80-tallet begynte FrP å vokse. Carl I. Hagen kapret tilhengere fra mange partier, men i dag vet vi at det er Høyre som over tid ble hardest rammet. Hagen og hans flokk stjal høyrebølgen, beveget den i mange retninger og utviste en tilpasningsdyktighet som gjorde partiet nesten usårbart. Siden har ikke Høyre vært seg selv. I forsøket på å ta tilbake tapte velgere, har partiet sviktet sin egen verdiplattform og påført store skarer av tradisjonelle Høyre-velgere usikkerhet og frustrasjon. Det var dette som lå bak da Erna Solberg forsøkte å omskape Høyre fra et kaldt kassaapparat til et varmt og bankende hjerte.

EN SNUOPERASJON av denne typen speiler Høyres usikkerhet. Partiet er uvant med å være nummer to i politikkens høyremarked. Den som ikke er markedsleder får ofte et slikt dilemma: Skal vi rendyrke egen identitet eller endre den for å vinne markedsandeler? Høyre har som hovedlinje valgt tilpasningens strategi, dvs. lagt seg tett opptil FrP på viktige områder som f.eks. skatte- og innvandringspolitikken. Det frister å utnytte at de to partiene på noen områder har syn som nesten er overlappende. Samtidig våger man ikke slippe røttene helt, og resultatet blir uklarhet og kortsiktig utspillspolitikk.

Å RI TO HESTER samtidig er ingen ny sportsgren i politikken. Når Høyre har problemer med å lykkes, skyldes det at partiets kjernevelgere til dels er meget forskjellig fra menneskene i Frp’s grunnfjell. Fra flere undersøkelser, ikke minst verdimålingen Norsk Monitor, vet vi at skillet på viktige områder er betydelig. Grovt sett går motsetningen mellom idealisme og materialisme, mellom internasjonalisme og isolasjonisme og mellom fellesskap og egoisme. Når det gjelder grunnverdier betyr dette at Høyres velgere ofte befinner seg nærmere SV enn FrP, selv om ulikhetene i forhold til SV er betydelige i valg av politiske løsninger.

SLIKE LIKHETER og forskjeller skyldes at Høyre har en lang og dyp tradisjon når det gjelder forholdet mellom staten og individet. Høyre har alltid understreket behovet for individets frihet og rett til selvrealisering, men har samtidig lagt vekt på at dette må skje innenfor velferdsstatens rammer. Verdien av å utøve egne rettigheter og utvikle særtrekk, blir sett i sammenheng med at andre har samme rett. Egeninteressen må altså avveies i forhold til fellesskapet. Slik har Høyre en tradisjon som omfatter toleranse, likestilling, sosialt ansvar og rettssikkerhet. Her ligger også kollisjonen med FrP-velgernes verdier. Disse betoner også egeninteresse og individuell frihet, men er vesentlig hardere i klypene: Det får ikke hjelpe om det skjer på andres bekostning.

TILPASNING: Høyre har som hovedlinje valgt tilpasningens strategi, dvs. lagt seg tett opptil FrP på viktige områder som f.eks. skatte- og innvandringspolitikken, skriver John Olav Egeland.
TILPASNING: Høyre har som hovedlinje valgt tilpasningens strategi, dvs. lagt seg tett opptil FrP på viktige områder som f.eks. skatte- og innvandringspolitikken, skriver John Olav Egeland. Vis mer

NÅR HØYRE UTVANNER sin ideologiske arv, blir partiet utydelig og mindre tiltrekkende. En som har skjønt dette er Kristin Clemet, men hun har en konfronterende personlighet som begrenser hennes innflytelse. Under Jan Petersens og Erna Solbergs lederskap er Høyre blitt utmattet. At begge er typiske sakspolitikere skal ikke brukes mot dem. Men et parti som skal rekruttere ungdom og talent, må ha mer å by på enn utspill og manøvrer. De siste åra har Høyre ikke klart å rekruttere nye ledere som både er strateger og skaper begeistring. I dag er ikke Høyre en gang blått. Det er grått.

Da Høyre mistet dyden