Da Norge mistet dyden

Norge er rystet av flere brutale drap og ufor- ståelige tragedier som opprører hele folket. Kan vi fortsatt tro at vi lever i et trygt land?

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Vi rystes i disse dager av drapene på to småjenter i Kristiansand. For et par uker siden var det gisseldrama i en barnehage på Hjelmeland. I fjor ble tre familiemedlemmer skutt og drept på Orderud gård på Sørumsand. Sist sommer ble også en liten skolejente drept i Hedrum i Vestfold. Vi har hatt store tog- og ferjeulykker og rettsoppgjør i flere skremmende kriminalsaker.

ALDRI BLIR VI så berørt som når vi kjenner oss igjen i de personer og miljøer som er involvert i en hendelse. I barnedrapssaken i Baneheia slipper ingen av oss unna. Noen er barn, andre har barn, alle har vært barn. Barns sårbarhet, spontanitet og uforbeholdne tillit rører og vekker beskyttelsestrangen i oss. Deres utforskertrang, livsglede og evne til å leve i nuet har alltid vært et symbol på framtidstro. Derfor er det mer enn et menneske som dør når et barn blir borte. Det rystende ved denne ugjerningen blir ytterligere forsterket av enda et element. For Lena Sløgedal Paulsen (10) og Stine Sofie Sørstrønen (8) var ikke bare to barn som fikk en forferdelig slutt på sine liv. De var også to barn som levde ut våre forestillinger om den lykkelige norske barndommen. - Den røffe barndommen har alltid hatt stor verdi i Norge. Vi vil gjerne ha uvørne barn som er glade i naturen, klatrer i trærne og leker fritt, i stedet for å være «passive» eller sitte inne foran PC-en, sier sosialantropologen Marianne Gullestad ved Institutt for samfunnsforskning. Nå spør flere seg om denne udåden vil føre til at enda færre barn får lov til å leke ute alene. - Ingenting er mer angstframkallende enn når barn utsettes for overgrep, både fordi det er så uforståelig og fordi de er det mest dyrebare vi har. Undersøkelser har vist at foreldre blir langt mer påpasselige overfor sine barn når slike hendelser inntreffer. Det har ingen betydning at de selv bor langt unna åstedet. Poenget er at de er blitt oppmerksomme på at det skjer overgrep, sier voldsforsker Ragnhild Bjørnebekk ved Politihøgskolen i Oslo. - Min følelse er at foreldre er mer engstelige for sine barn nå enn de var før. Mødre har alltid advart sine barn mot fremmede mennesker. Men når et overgrep som dette skjer, blir det ikke bedre. Det blir enda et element som fører til at den norske barndommen endrer seg, sier Marianne Gullestad.

Artikkelen fortsetter under annonsen

MEN BARNEDRAPENE i Baneheia er ikke den eneste tragedien som har rystet oss det siste året. Gang på gang er oppmerksomheten vår blitt fanget av uhyggelige kriminalsaker og forferdelige ulykker: Drapet på Barbro Zedini, trippeldrapet på Orderud gård, drapet på 12 år gamle Kristin Juel Johannessen, nye rettssaker mot Thomas Quick, straffesaken mot mannen som drepte sin tidligere kjæreste med thallium, gisselaksjonen på Hjelmeland, togulykken på Åsta, rasulykken i Lyngen, «Sleipner»-forliset. Det som ikke skal skje, har skjedd igjen og igjen, og folk reagerer med sorg, sinne, fortvilelse og medfølelse. Men samtidig gjør tragediene noe med vår oppfatning av det samfunnet vi lever i. - Hendelsene gir oss en slags realitetsorientering. For det første viser de at vi ikke alltid har kontroll med det som skjer. For det andre at det onde - eller demoniske - er en uberegnelig og uforklarlig dimensjon i tilværelsen, sier Oslo-biskop Gunnar Stålsett. - Vi har hatt en underforstått tro på at vi kan planlegge oss ut av all lidelse og død. Dette minner oss på at det ikke er mulig, sier Marianne Gullestad. - Utviklingen innen teknologi, vitenskap og medisin har gitt oss en forestilling om at vi kan mestre alt, bare en driver god nok kvalitetssikring og internkontroll. Men den totale farefrihet finnes ikke. Mennesker kan ikke skape himmel på jord, sier professor i sosialmedisin Per Fugelli. - Vi blir kanskje mer bevisst på at ikke alt er preget av idyll. Det kan være bra. For i en tid der vi kan ta inn nyheter fra hele verden døgnet rundt, kan en lett bli immun og likegyldig, sier Gunnar Stålsett.

MEDIENES DEKNING av slike store tragedier blir diskutert og kritisert, ikke minst i kriminalsaker. Pressen er - av og til med rette - blitt anklaget for å være for pågående overfor pårørende, spille på følelser og nøre opp under frykt, ha en smitteeffekt på potensielle voldsforbrytere og skape inntrykk av et samfunn som blir mer voldelig. - Media gir et bilde av en virkelighet som er nokså fjern fra de flestes hverdag. Sjansene for at du skal dø i en trafikkulykke er atskillig større enn for at du skal bli drept. Mediedekningen setter derfor tingene ut av proporsjoner, sier sosiologen Sturla Falck ved Norsk institutt for forskning om velferd, oppvekst og aldring (NOVA). For sannheten er at vi har langt færre drap i dag enn på slutten av åttitallet. Men volden er blitt grovere i visse miljøer. Det er flere våpen tilgjengelig, og et økende antall ungdommer har vært involvert i slagsmål med kniv. - Men mediene påvirker svært ulikt. For de fleste virker det avskrekkende. Men de som er positivt innstilt til vold kan bruke både nyhetsinnslag og dataspill som modeller. Det viktigste for dem er at de kan lære noe, og de har aldri hatt større tilgang på læringsmodeller enn i dag, sier voldsforsker Ragnhild Bjørnebekk.

MEN SÅ LENGE folk tror at samfunnet blir stadig mer voldelig, og grufulle og uforståelige drap som de i Baneheia skjer, vil frykten fortsatt sitte fast i befolkningen. Sosialmedisineren Per Fugelli ser mange årsaker til at frykten oppstår: Gud er borte og folk godtar ikke så lett at skjebnen kan være fæl. Vekterbransjen og leverandører av sikkerhetsalarmer tjener på at frykten øker, det samme gjør politiske partier som i sin fokusering på kriminalitets- og innvandringsspørsmål bevisst spekulerer i velgernes frykt. Når samfunnet samtidig endrer seg svært raskt, og kravet til perfeksjon på alle områder er stort, er det lettere å miste den grunnleggende tryggheten. - Noe av det skumleste med frykt, er at den er drivkraft til fordømmelse, stigmatisering og rasisme. Folk stenger seg inne og tør ikke lenger møte andre enn familien, arbeidskolleger og naboer. Men vi må ikke få et sånn fryktsamfunn som de har i USA. Da vil livs- og samfunnskvaliteten bli ødelagt, og folk blir både sosialt og geografisk bevegelseshemmet, sier Fugelli. Da vil det unormale styre det normale, og livet vil ikke lenger ha noe liv. Et sånt samfunn vil neppe være noe verdig minnesmerke over to sprudlende jenter og de mange andre som så tragisk er blitt revet bort det siste året.

Artikkelforfatteren er journalist i Dagbladets politiske avdeling.