- Da vi flyktet ble vi slått, våre kvinner voldtatt og våre eiendeler stjålet

Nå pugger Francis Garther norske gloser i Finnsnes i Troms og prøver å bli vant til glatta.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

- Det er ikke lett, sier Francis smilende. Han har nettopp fått igjen fotfestet etter en tur på norsk vinterføre. Vårt tips om å kjøpe sparkstøtting tas ikke helt på alvor.

Det er de små skritt som gjelder for en liten familie som har startet livet helt på nytt. Bare tre måneder er gått siden ekteparet fra Liberia i Vest-Afrika først satte sine bein på norsk jord med sønnen Isaac (2). Da NTB traff dem for første gang i juni, levde de under usle forhold i en transittleir for flyktninger fra krigen i Libya.

Gradestokken viste 40 stekende varmegrader og stemningen var trykkende i teltleiren i den tunisiske ørkenen på grensen til Libya. Lille Isaac hadde i lang tid vært plaget av fordøyelsesbesvær og foreldrene fryktet for livet hans.

Nå er han frisk og foreldrene er trygge. I januar skal han begynne i barnehage.

Takker Gud - Vi takker Gud og det norske folk for at vi har fått denne muligheten. Jeg behøver ikke lenger se meg over skulderen i frykt for at noen kommer etter meg, sier Francis.

Familien har fått en egen leilighet, kjøleskap, innlagt vann og gode senger. Overgangen er enorm fra teltleiren som huset tusener som dem - svarte afrikanere på flukt fra vilkårlighet, vold og rasisme i Libya.

- Det var seks år med trusler, trakassering og diskriminering, sier Francis. Han forteller at alt ble verre da bombene begynte å falle og fjernsynssendingene viste bilder av Gaddafis leiesoldater - som oftest afrikanere fra sør for Sahara.

VAR PÅ FLUKT:
Etter 20 år på flukt fra vold og overgrep har Libya-flyktningene Francis og Jaqueline Garther fått opphold i Norge. Sammen med sønnen Isaac (2) ble familien bosatt på Finnsnes i Lenvik kommune.
Foto: Tore Meek / Scanpix
VAR PÅ FLUKT: Etter 20 år på flukt fra vold og overgrep har Libya-flyktningene Francis og Jaqueline Garther fått opphold i Norge. Sammen med sønnen Isaac (2) ble familien bosatt på Finnsnes i Lenvik kommune. Foto: Tore Meek / Scanpix Vis mer

Nå er ørkensand byttet ut med snødekte gater, intens hete og sol med streng kulde og mørke dager.

- Det er uvant, men vi prøver å tilpasse oss. Det er vakkert her, men få folk å se ute i gatene. Samtidig virker det som om alle kjenner alle, og det liker jeg, sier Jaqueline.

Ett ønske Jaqueline er Jehovas vitne og feirer ikke jul som ektemannen og metodisten Francis. Julegaveønsker er det derfor smått med, men svaret kommer kontant når vi spør hva hun ønsker seg for det nye året.

- Vi vil bli gjenforent med resten av barna våre. Da ville livet ha blitt komplett, sier Jaqueline.

Ekteparet har vært på flukt i lang tid, nesten 20 år. Først fra krigen i hjemlandet Liberia til nabolandet Guinea. Så ble livet uutholdelig også der.

- Vi ble slått, våre kvinner voldtatt og våre eiendeler stjålet. Noen ble drept, sier Francis.

I 2004 brøt han opp og reiste til Libya. Kort etter tok Jaqueline samme vei, mens ekteparets fire barn inntil videre skulle bli igjen hos sin farmor. Men bestemoren døde plutselig, og nå vet ingen hva som er skjedd med barna.

SNØ: For lille Isaac (f.v), Jaqueline (b. h) og Francis er overgangen fra heten i Libya til kulden og mørket i Nord-Norge stor, men de klarer seg bra.
Foto: Tore Meek / Scanpix
SNØ: For lille Isaac (f.v), Jaqueline (b. h) og Francis er overgangen fra heten i Libya til kulden og mørket i Nord-Norge stor, men de klarer seg bra. Foto: Tore Meek / Scanpix Vis mer

- Det er veldig tungt, sier familiefaren, som i tillegg har to voksne barn i Liberia.

- Vi vet ingenting om dem heller.

Francis og Jaqueline setter nå sin lit til norske myndigheter og Røde Kors og ber til Gud om at de snart vil bli gjenforent med resten av barna i Norge.

- Går tregt Som kvoteflyktninger fra FN ble Garther-familien innkvartert av Lenvik kommune i egen bolig umiddelbart. Gjennom introduksjonsprogrammet for nyankomne flyktninger venter kurs i norsk og samfunnsfag.

Men alt er ikke gått som smurt i møtet med det norske byråkratiet. Mangel på nødvendig dokumentasjon fra statlige etater har så langt forhindret Jaqueline fra å begynne på skolen. Med Isaac hjemme og bitende kuldegrader utenfor døra, blir dagene lange.

- Alt går så sakte. Til tider har jeg vært litt deprimert, men alt blir nok bedre når jeg får begynne på skolen og lærer meg norsk, sier Jaqueline som foreløpig bare har plukket opp noen norske gloser og vendinger fra fjernsyn og ektemannens lærebøker.

- Jeg har lyst til å jobbe på et aldershjem og pleie de gamle. Det har jeg gjort før, og det er et fint yrke, sier Jaqueline.

PUGGING: Francis har begynt på norskkurs og har allerede fått seg flere norske favorittord.
Foto: Tore Meek / Scanpix
PUGGING: Francis har begynt på norskkurs og har allerede fått seg flere norske favorittord. Foto: Tore Meek / Scanpix Vis mer

(NTB)


VARME KLÆR:  Noe av det første familien må gjøre i Norge er å handle varme klær. Her prøver mamma Jaqueline Garther vintersko for første gang. Fagleder for flyktningetjenesten i kommunen, Anne Grete Normann, hjelper til.
Foto: Tore Meek / Scanpix
VARME KLÆR: Noe av det første familien må gjøre i Norge er å handle varme klær. Her prøver mamma Jaqueline Garther vintersko for første gang. Fagleder for flyktningetjenesten i kommunen, Anne Grete Normann, hjelper til. Foto: Tore Meek / Scanpix Vis mer