VILT OG HVITT: Sarocha Seesatsue (26) kom fra Bangkok i Thailand til Longyearbyen på Svalbard for seks år siden. - Jeg kommer aldri til å bli vant med snø og vinter, men likevel har jeg det mye bedre her enn i Thailand, sier hun. Foto: SIV JOHANNE SEGLEM
VILT OG HVITT: Sarocha Seesatsue (26) kom fra Bangkok i Thailand til Longyearbyen på Svalbard for seks år siden. - Jeg kommer aldri til å bli vant med snø og vinter, men likevel har jeg det mye bedre her enn i Thailand, sier hun. Foto: SIV JOHANNE SEGLEMVis mer

Da Wanphen flyttet hit, skulle det gå fem år før hun fikk se barna sine igjen

Etter Norge er ingen annen nasjon så godt representert i Longyearbyen som Thailand.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

[video](Magasinet): - Vi bor i himmelen! Se hvor vakkert det er her, sier Wanphen Halsvik (45) og peker ut stuevinduet, mot hvit snø, en himmel i alle nyanser av blå, mot Adventfjorden og mot Hiorthfjellet.

Det har hendt at en og annen isbjørn har tuslet gjennom bildet, men i dag holder bamsene seg heldigvis for seg selv.

Wanphen setter seg i sofaen ved siden av ektemannen Gustav Halsvik (52).

Han smiler. Stryker henne over kneet.

- Vi er de heldigste menneskene i hele verden, sier han.

Wanphen nikker.

- Folk her oppe ser hverandre i øynene, inn til hjertene. Selv om det kan være iskaldt, har jeg sluttet å fryse. Nå er kulden bare deilig og befriende. Vi har varmen i samfunnet, oss mennesker imellom.[sitat, left]

TRADISJONER: Phonthipha og venninnen Kristin Foss Telsø (14) blir sminket og dresset opp på ekte thailandsk vis av Nittaya Philuek (24) og storesøster Sarocha (26). Natcha (4) følger interessert med, mens Sarochas mann Chachai Yakaeo (26) foretrekker TV-en. Foto: SIV JOHANNE SEGLEM
KJÆRESTER: Gustav og Wanphen Halsvik møttes første gang for åtte år siden, og for fem år siden giftet de seg. - Jeg har aldri møtt en så spesiell person som henne. Vi kan snakke med hverandre om alt, sier Gustav. Foto: SIV JOHANNE SEGLEM
LITT SOM HJEMME: På 78 grader nord har Gustav laget sitt eget tropiske drivhus. Med utsikt over Isfjorden, Hiorthfjellet og Adventdalen, vokser kannebærere, porselensplanter og mengder av orkideer. Barnebarnet Natcha (4) lar seg stadig fascinere av det lille asiatiske økosystemet, med vannskilpadder og akvariefisker i alle kulører. Foto: SIV JOHANNE SEGLEM
LANGT HJEMMEFRA: Godt over 8000 kilometer mot nord har nærmere 120 thailendere funnet et nytt hjem - på Svalbard. Foto: SIV JOHANNE SEGLEM
LØNN FOR STREVET: Sarocha er tidlig på jobb på flyplassen i Longyearbyen. Her kan hun på én måned tjene det hun tjente i løpet av nesten et helt år hjemme. Foto: SIV JOHANNE SEGLEM
LENGTER HJEM: Sarocha drømmer om å flytte hjem til Thailand, men ønsker at datteren Natcha skal fullføre skolegangen i Norge først. Foto: SIV JOHANNE SEGLEM
LANGT MOT NORD: Longyearbyen er den største bosettingen på Svalbard, og er også en av de nordligste bosettingene i verden (78 grader nord). Per 1. juli 2012 var det registrert 2642 bosatte på Svalbard. Av disse bodde 2195 i de norske bosettingene, og i alt var 42 nasjonaliteter representert. Foto: SIV JOHANNE SEGLEM
HÅNDARBEID: Når et lass vårruller skal lages fra bunnen av, må hele familien bidra. Fra venstre lille Natcha, Wanphens døtre Sarocha og Phonthipha, familievennnen Kesorn og Gustav. - Vi har funnet noen unike verdier sammen, sier han om familien. Foto: SIV JOHANNE SEGLEM
TRYGG BARNDOM: Natcha dusjer og får kveldsstellet hjemme hos bestemor og bestefar. Foreldrene har flyttet til Svalbard for å gi henne en trygg oppvekst. Foto: SIV JOHANNE SEGLEM
EN DRØM I OPPFYLLELSE: Gustav trodde aldri han skulle oppleve å få egen familie. Men så fikk han kona Wanphen. Med på kjøpet kom blant annet Wanphens barnebarn Natcha. Foto: SIV JOHANNE SEGLEM
VILT OG HVITT: Sarocha Seesatsue (26) kom fra Bangkok i Thailand til Longyearbyen på Svalbard for seks år siden. - Jeg kommer aldri til å bli vant med snø og vinter, men likevel har jeg det mye bedre her enn i Thailand, sier hun. Foto: SIV JOHANNE SEGLEM
KOKKER: Chaithong Pula (51) og Prawit Nanchiengkruea (31) jobber begge som kokker ved Mary-Anns Polarrigg i Longyearbyen. Her disker de opp med alt fra hvaltartar, reinbiff og selcarpaccio til thailandsk karrigryte og thom Kha Gai. - Vi er her for å tjene penger, men det er klart vi savner diskoene og strendene i Pattaya, sier de. Foto: SIV JOHANNE SEGLEM
NYINNFLYTTET: Ekteparet Jom Cherdchoo (48) og Pheng Baothong (44) kom til Svalbard i oktober i fjor. - Jeg jobber som thaimassør og han jobber som vasker. Det er kaldt og mørkt her, men vi skal være her for evig, sier Pheng. - I Thailand har vi ei 23 år gammel datter og en 18 år gammel sønn, og vi vil etter hvert forsøke å sende litt penger til dem. Foto: SIV JOHANNE SEGLEM

Selv om Svalbard er en del av Norge, gjelder ikke utlendingsloven på øygruppa. Dette skyldes at Svalbard har en særskilt folkerettslig status, noe som igjen medfører at mennesker fra hele verden i utgangspunktet kan bosette seg i Longyearbyen.

Tall fra SSB viser at blant de totalt rundt 2200 innbyggerne er hele 42 nasjoner representert i den norske bosettingen på Svalbard. Etter Norge er det Thailand, med sine nærmere 120 innbyggere, som troner på toppen.

En av dem er Wanphen.[bilde, right]

Stor familie

Gustav reiser seg, går ut på kjøkkenet. På kjøleskapet henger det bilder fra idylliske strender i «Smilets land», med asurblått hav og store sanddyner. Han henter den nykokte kaffen og skjenker i koppene.

- Hvordan smaker den? Jeg har arbeidet som kokk i mange år og er god til å lage mat, men kaffe har jeg aldri lært meg.

- Nei, huff - den er helt forferdelig, erter Wanphen.

Det går i ytterdøra. Wanphens datter Phonthipha (14) slenger svømmebagen fra seg i gangen.

- Hallo!

Dunjakka henges av, og Phonthipha kommer smilende inn i stua. Rød i kinnene etter vind og minusgrader.

- Nå er jeg skrubbsulten, så jeg må bare få i meg litt kjapp mat før jeg skal treffe noen venninner.

Leiligheten i vei 232 i Longyearbyen er hjemmet til Gustav, Wanphen og Phonthipha. I tillegg bor Wanphens sønn Somsak (22) her når han har turnusfri fra vaskejobben i Svea - kullgruva noen mil sør for Longyearbyen.

- Jeg har alltid drømt om å kunne etablere meg og få en familie som de fleste andre, men jeg trodde samtidig aldri at det ville skje, sier Gustav, som opprinnelig kommer fra Senja i Troms.

- Jeg har hatt et par kjærester tidligere, men aldri noe alvorlig.

KJÆRESTER: Gustav og Wanphen Halsvik møttes første gang for åtte år siden, og for fem år siden giftet de seg. - Jeg har aldri møtt en så spesiell person som henne. Vi kan snakke med hverandre om alt, sier Gustav. Foto: SIV JOHANNE SEGLEM
KJÆRESTER: Gustav og Wanphen Halsvik møttes første gang for åtte år siden, og for fem år siden giftet de seg. - Jeg har aldri møtt en så spesiell person som henne. Vi kan snakke med hverandre om alt, sier Gustav. Foto: SIV JOHANNE SEGLEM Vis mer

- Han trodde han skulle være alene hele livet, supplerer Wanphen.

- Men slik ble det heldigvis ikke.[slideshow, right, twelve][faktaboks, right]

Kjærester på jobb

Det har gått åtte år siden de møttes første gang. Han arbeidet, da som nå, som avdelingsleder for rengjøringsfirmaet ISS i Longyearbyen. Og Wanphen var på desperat jakt etter jobb.

- Jeg husker godt da jeg så henne første gang, at det kom ei pen jente på kontoret mitt og spurte etter arbeid, forteller Gustav.

- Men jeg hadde allerede ansatt så mange thailendere at jeg heller ville prøve å blande inn flere kulturer.

Wanphen fikk nei, men ga ikke opp. Hver morgen satt hun på trappa til ISS, forhåpningsfull og klar til innsats.

LENGTER HJEM: Sarocha drømmer om å flytte hjem til Thailand, men ønsker at datteren Natcha skal fullføre skolegangen i Norge først. Foto: SIV JOHANNE SEGLEM
LENGTER HJEM: Sarocha drømmer om å flytte hjem til Thailand, men ønsker at datteren Natcha skal fullføre skolegangen i Norge først. Foto: SIV JOHANNE SEGLEM Vis mer

- Noen hadde fortalt henne at hvis hun maste lenge nok, ville hun til slutt få ja fra meg, sier Gustav og ler.

- Og til slutt fikk jeg jo noen ledige jobber, og jeg bestemte meg for å gi henne en sjanse. Det har jeg aldri angret på. Og på det personlige plan førte det ene til det andre, og vi ble rett og slett kjærester på jobb.

De første thailenderne kom til Longyearbyen på slutten av nittitallet. Siden da har antallet vært stadig økende. I dag er thailenderne godt synlige i bybildet.

De fleste arbeider innen serviceyrker, og du treffer dem i resepsjonen og frokostsalen på hotellene, i rengjøringsjobber på flyplassen, sykehuset, skolen og i barnehagene. Som thaimassører og kokker i restaurantene i Longyearbyen.

- Det som er spesielt med Longyearbyen, til forskjell fra fastlandet, er at de fleste thailenderne kommer hit for å få jobb - ikke for å finne en ektefelle, sier Gustav.

- Derfor er få thailendere på Svalbard sammen med nordmenn, de fleste lever i rene thailandske familier.[bilde, right]

LANGT HJEMMEFRA: Godt over 8000 kilometer mot nord har nærmere 120 thailendere funnet et nytt hjem - på Svalbard. Foto: SIV JOHANNE SEGLEM
LANGT HJEMMEFRA: Godt over 8000 kilometer mot nord har nærmere 120 thailendere funnet et nytt hjem - på Svalbard. Foto: SIV JOHANNE SEGLEM Vis mer

Strenge krav

Selv om alle kan komme til Svalbard, er forutsetningene for å bli boende klokkeklare, forteller sysselmann Odd Olsen Ingerø.

- Du må kunne forsørge deg selv, og du må ha en plass å bo. Dette gjelder både nordmenn og utlendinger. Derfor er ikke Svalbard noe fristed, men derimot en plass der det stilles strenge krav til deg, sier han.

Hvis Sysselmannen oppdager at du ikke er i stand til å klare deg, blir du umiddelbart sendt tilbake til fastlandet. Og for thailendere går naturligvis ferden også videre derfra.

- Det hender med jevne mellomrom at vi må sende folk vekk herfra, men jeg kan ikke huske at det noen gang har skjedd med noen fra Thailand, sier Ingerø.

Sysselmannen forteller at thailendere er en velfungerende gruppe i samfunnet:

- Vi har få eller ingen problemer med dem. Tvert imot er de en berikelse for byen.

Til tross for at Wanphen i dag ikke kunne tenke seg å bo noe annet sted enn på toppen av verden, er de første åra på øygruppa noe hun nødig vil tenke for mye på.

TRADISJONER: Phonthipha og venninnen Kristin Foss Telsø (14) blir sminket og dresset opp på ekte thailandsk vis av Nittaya Philuek (24) og storesøster Sarocha (26). Natcha (4) følger interessert med, mens Sarochas mann Chachai Yakaeo (26) foretrekker TV-en. Foto: SIV JOHANNE SEGLEM
TRADISJONER: Phonthipha og venninnen Kristin Foss Telsø (14) blir sminket og dresset opp på ekte thailandsk vis av Nittaya Philuek (24) og storesøster Sarocha (26). Natcha (4) følger interessert med, mens Sarochas mann Chachai Yakaeo (26) foretrekker TV-en. Foto: SIV JOHANNE SEGLEM Vis mer

- Jeg nærmest nektet å gå ut av flyet. Alt var hvitt og fremmed, forteller hun om den aprildagen da hun første gang landet på Svalbard lufthavn.

- Men da alle andre hadde forlatt flyet, var jeg til slutt nødt til å driste meg ut.[bilde, left]

Planen om det gode liv

Året var 2001. Wanphens daværende ektemann hadde reist til Svalbard ett år tidligere, og nå var det hennes tur.

Via en slektning som allerede hadde bodd noen år i Longyearbyen, hadde de fått høre om det hvite øyriket langt mot nord - hvor de kunne få muligheten til å få seg jobb, tjene penger og skape et godt liv for seg selv og de tre barna.

Planen var at paret skulle arbeide intenst en periode, slik at de så kjapt som mulig kunne kjøpe flybilletter til Phonthipha, Somsak og Sarocha - som da var bare tre, elleve og femten år gamle. De skulle få gå på skole, være med på fritidsaktiviteter og sikres en trygg framtid.

- Jeg hadde bare på meg tynne klær, ikke engang en varm jakke. Og kulda slo mot meg da jeg endelig kom meg ut av flyet, sier Wanphen.

LITT SOM HJEMME: På 78 grader nord har Gustav laget sitt eget tropiske drivhus. Med utsikt over Isfjorden, Hiorthfjellet og Adventdalen, vokser kannebærere, porselensplanter og mengder av orkideer. Barnebarnet Natcha (4) lar seg stadig fascinere av det lille asiatiske økosystemet, med vannskilpadder og akvariefisker i alle kulører. Foto: SIV JOHANNE SEGLEM
LITT SOM HJEMME: På 78 grader nord har Gustav laget sitt eget tropiske drivhus. Med utsikt over Isfjorden, Hiorthfjellet og Adventdalen, vokser kannebærere, porselensplanter og mengder av orkideer. Barnebarnet Natcha (4) lar seg stadig fascinere av det lille asiatiske økosystemet, med vannskilpadder og akvariefisker i alle kulører. Foto: SIV JOHANNE SEGLEM Vis mer

- Men det verste var da vi kom fra flyplassen og inn til byen. Jeg kunne simpelthen ikke gå, veiene var som glass - jeg måtte bokstavelig talt krype på alle fire for å komme meg framover. Jeg trodde nesten ikke det var sant.

Det tok ikke lang tid før planene om det gode liv på Svalbard falt i grus. Ekteskapet røyk raskt. Det var vanskelig å få jobb, og naturlig nok enda verre å tjene pengene som var nødvendig for å få barna nordover.

Wanphen var igjen alene i isødet - over 8000 kilometer hjemmefra.

- Jeg kunne jo heller ikke språket, og klarte ikke enkle ting som å handle på butikken selv.

Etter hvert klarte imidlertid Wanphen å skaffe seg nok strøjobber til å livnære seg selv, men tjente langt fra nok til å kunne hente opp de tre barna.

- Det var helt forferdelig at de var så langt unna. Phonthipha var bare tre år da jeg forlot henne, sier Wanphen.

EN DRØM I OPPFYLLELSE: Gustav trodde aldri han skulle oppleve å få egen familie. Men så fikk han kona Wanphen. Med på kjøpet kom blant annet Wanphens barnebarn Natcha. Foto: SIV JOHANNE SEGLEM
EN DRØM I OPPFYLLELSE: Gustav trodde aldri han skulle oppleve å få egen familie. Men så fikk han kona Wanphen. Med på kjøpet kom blant annet Wanphens barnebarn Natcha. Foto: SIV JOHANNE SEGLEM Vis mer

Alvorlig syk

Barna bodde hos tanter og besteforeldre da hun reiste.

- Jeg gråt hver gang jeg tenkte på dem, og det var nesten umulig for meg å snakke om dem. Da knakk jeg rett og slett sammen.

Det skulle gå fem iskalde vintre og samme antall nesten like kalde somre før Wanphen fikk treffe barna sine igjen.

- Da vi hadde vært sammen i bare fem måneder, fikk Wanphen kreft, forteller Gustav.[sitat, right]

- En krefttype som spredde seg veldig hurtig. Prognosene var dårlige, og både vi og legene var usikre på om det ville gå bra. Så da vi fikk den dramatiske beskjeden bestemte vi oss raskt for å få ungene opp fra Thailand.

Phonthipha, Somsak og Sarocha var blitt åtte, 18 og 20 år gamle. Og mens barna forberedte seg på å flytte nordover til Svalbard, flyttet Wanphen og Gustav midlertidig til Tromsø, hvor hun gjennomgikk tre store operasjoner.

- Det var beintøft. Jeg tror aldri jeg har grått så mye i mitt liv som jeg gjorde i den perioden, sier Gustav.

LANGT MOT NORD: Longyearbyen er den største bosettingen på Svalbard, og er også en av de nordligste bosettingene i verden (78 grader nord). Per 1. juli 2012 var det registrert 2642 bosatte på Svalbard. Av disse bodde 2195 i de norske bosettingene, og i alt var 42 nasjonaliteter representert. Foto: SIV JOHANNE SEGLEM
LANGT MOT NORD: Longyearbyen er den største bosettingen på Svalbard, og er også en av de nordligste bosettingene i verden (78 grader nord). Per 1. juli 2012 var det registrert 2642 bosatte på Svalbard. Av disse bodde 2195 i de norske bosettingene, og i alt var 42 nasjonaliteter representert. Foto: SIV JOHANNE SEGLEM Vis mer

- Men vi valgte å ikke fortelle ungene om sykdommen til Wanphen før de kom. Overgangen ville være stor nok som den var, og vi ville beskytte dem mest mulig. Heldigvis rakk vi å få noen oppmuntrende beskjeder fra legene før vi skulle ta imot barna.[bilde, right, eight]

Thailandske tradisjoner

Fra stereoanlegget høres tradisjonelle thailandske toner - gjeninnpakket i en elektronisk remiks. Fra kjøkkenet lukter det vårruller og nudler.

I en liten leilighet nord i Longyearbyen har Phonthipha og venninnen Kristin Foss Telsø (14) tatt plass på hver sin kjøkkenstol. De er på besøk hos storesøster Sarocha (26) for å bli pyntet og sminket på ekte thailandsk vis.

Sarocha og venninnen Nittaya Philuek (24) trakterer koster, hårnåler, sprayflasker, pudder og leppestifter med vante bevegelser.

- Jeg har drevet med dans i Thailand siden jeg var ti år. Og da jeg kom til Svalbard for seks år siden, syntes jeg det var morsomt å holde på tradisjonene og lære bort dansen til yngre jenter, både thaier og norske, sier Nittaya.

Hun jobber til daglig på Spitsbergen Hotel, og samtidig holder hun ukentlige dansekurs. Det er viktig for Nittaya å lære kursdeltakerne om den thailandske kulturen.

- Men det er ikke bare å stille seg opp på en scene og danse. Først må jentene sminkes og kles opp i disse draktene, sier Nittaya, og viser fram fargerike stoffer hun har kjøpt med seg på vinterferie i hjemlandet.

Wanphens datter Sarocha bor i leiligheten sammen med ektemannen Chachai Yakaeo (26). Dattera Natcha (4) kom til verden etter at paret hadde bodd to år i Longyearbyen.

- Da mamma fortalte at vi skulle flytte til Svalbard, sa jeg at jeg aldri kom til å reise uten Chachai, sier Sarocha, og forteller at både hun og mannen jobber som rengjøringsassistenter i Svalbardhallen og på flyplassen.

Til tross for at savnet etter varmen, maten og menneskene i Thailand kjennes litt i magen hele tiden, er hun ikke i tvil om at de har det bedre her på Svalbard.

- I Thailand hadde vi veldig lite penger, men her har vi gode lønninger. Og på én måned kan vi tjene det vi tjente i løpet av nesten et helt år hjemme. Derfor har vi fortsatt å bo her, mye for Natcha sin del. Vi ønsker at hun skal få gå på norsk skole og få en god oppvekst her.[bilde, right, twelve]

Mørketida

Men forskjellene er store.

- Vi kom hit første gang i september. På forhånd ante vi omtrent ingenting om Svalbard, annet enn at mamma hadde fortalt at det var en liten by med få mennesker. Vi hadde ikke engang sett bilder, sier Sarocha.

- Men da vi kom var det litt sol og ikke så fryktelig kaldt, og selv om byen var betydelig mindre enn Bangkok, hvor jeg bodde tidligere, tenkte jeg at kontrasten ikke var så enorm. Men så kom mørketida. Da tenkte jeg at jeg hadde kommet til en annen planet. Det var svart hele døgnet, og jeg ante ikke om det var natt eller dag.

Sarocha husker godt da foreldrene bestemte seg for å reise til Svalbard.

- Jeg var jo ikke mer enn femten år, og plutselig var jeg uten både mamma og pappa. Det var helt forferdelig, men jeg trøstet meg med tanken om at vi snart skulle få komme etter.

For Phonthipha, som bare var tre år da mora reiste, er minnene vagere.[sitat, left]

- Men jeg husker den dagen vi kom til Longyearbyen. Da vi fløy over Svalbard, trodde jeg at vi skulle lande på ei stor ku, sier hun.

- Men det var altså de store, brune fjellene med masse hvite snøflekker jeg så.

Da de kom inn på flyplassen fikk hun se mora for første gang på fem år.

- Jeg kjente henne ikke igjen. Søsteren min måtte faktisk fortelle meg at det var mamma. Og ved siden av henne sto en liten mann, som snakket i telefonen hele tiden. Mamma sa at vi kunne kalle ham for pappa. Og da vi kjørte fra flyplassen, husker jeg at jeg var helt sjokkert over at det ikke var et eneste tre å se.

Natcha løper over stuegulvet.

- Så fiiiiin!

Hun peker på håroppsatsen til tante Phonthipha.

- Vil også ha! Pynte meg.[faktaboks, right]

«Selv om det kan være iskaldt, har jeg sluttet å fryse. Nå er kulden bare deilig og befriende. Vi har varmen i samfunnet.» Wanphen Halsvik

Ingen rettigheter

Fireåringen snakker flytende norsk, og stortrives i barnehagen. Og når mamma og pappa arbeider seint eller starter grytidlig på jobb, sover hun ofte over hos bestemor Wanphen og bestefar Gustav.

- Det å få bli bestefar er noe av det mest fantastiske jeg har fått oppleve i hele mitt liv, sier Gustav, og forteller at veslejenta har eget soverom og fullt sett av klær og leker hos dem.

- Jeg skjemmer henne nok litt bort. Jeg klarer ikke å gå innom en eneste butikk uten å kikke etter om det er noe for Natcha der.

Tilbake i leiligheten i vei 232 viser Wanphen og Gustav fram bilder fra bryllupet deres for seks år siden.

- Se her, sier han og peker mot en lykkelig brud.

- Jeg har laget brudebuketten - med hvite roser og orkideer fra eget drivhus.

Paret ble viet hos Sysselmannen, og selv om bryllupet var storslått - med 70 gjester og thailandsk mat og underholdning - hadde ikke Wanphen og Gustav lang tid til å planlegge den store dagen.

«Jeg var helt sjokkert over at det ikke var et eneste tre å se.» Phontipha (14)

- Vi bestemte oss på en spesiell måte for at vi skulle gifte oss. Jeg har vært en del syk, måtte bytte ut ei hofte, og har gjennomgått flere operasjoner. Like før den siste store operasjonen satt vi i en korridor på sykehuset i Tromsø og snakket sammen. Jeg sa til Wanphen at jeg ville at vi skulle gifte oss, særlig for at hun og ungene skulle få mulighet til å få rettigheter i fastlands-Norge, forteller Gustav.

Thailenderne som kommer til Svalbard opparbeider seg nemlig i utgangspunktet ingen rettigheter til fastlandet, ifølge Sysselmannen.

- Wanphen og barna fikk derfor ingen nye rettigheter da vi giftet oss. Men kunne søke om familiegjenforening, og fikk det etter ett år, sier Gustav.

For at de deretter skulle få permanent opphold, måtte familien bo en kort periode i Tromsø, før de så kunne flytte tilbake til Svalbard.

- Wanphen og Phonthipha har i dag norsk statsborgerskap, Somsak har permanent oppholdstillatelse, og har søkt om norsk statsborgerskap. Han måtte vente to år lenger, på grunn av at han fylte 18 år mens vi bodde på fastlandet.

Gustav er politisk aktiv i Longyearbyen lokalstyre, og har spesielt én hjertesak:

- Jeg er av den mening at barn som er født i Norge skal kunne søke om norsk statsborgerskap - slik som Natcha, for eksempel. Sarocha, Chachai og Natcha har i dag thailandsk statsborgerskap. Chachai og Sarocha var over 18 år da de kom til Svalbard, og dermed kan de ikke få adgang til Norge. 

«Vi valgte å ikke fortelle ungene om sykdommen til Wanphen før de kom.» Gustav Halsvik

Spesielle rammer

Kjerstin Askholt, ekspedisjonssjef i polaravdelingen i Justisdepartementet, sier at Longyearbyen er - og vil fortsatt være - et samfunn med spesielle rammer:

- I dialog med lokalstyret vurderer departementet om det er forhold knyttet til den utenlandske befolkningen på Svalbard som det er nødvendig å se nærmere på, men per i dag er det ikke aktuelt å gi noen grupper på Svalbard utvidete rettigheter.

- Men utenlandske barn som går på videregående skole i Longyearbyen og deltar i utvekslingsprogram, har fått muligheten til å gå på videregående skole i Troms på lik linje med norske barn. Langvarig opphold på Svalbard sidestilles dessuten nå med langvarig opphold på fastlandet, slik at kravet til permanent oppholdstillatelse lettere kan bli oppfylt.

I sykehuskorridoren i Tromsø fikk Gustav svar på forslaget om giftermål.[bilde, right, eight]

- Med en gang Wanphen sa ja, kastet jeg meg på telefonen, og fra sykehuskorridoren ordnet vi både med time hos Sysselmannen og lokaler til vielsen.

På bryllupsbildene går Gustav ennå med krykker etter operasjonen.

- Men det la ingen demper på den fantastiske dagen, bedyrer han.

- Helt siden jeg ble sammen med Wanphen har forelskelsen boblet inni meg, og slik er det fremdeles. Og den boblinga tror jeg aldri vil gå over. Vi har funnet noen unike verdier sammen, og jeg er kjempeglad i alle sammen - Wanphen, Phonthipha, Somsak, Sarocha, Chachai og Natcha.

Wanphen tørker diskret en tåre fra kinnet.

- Jeg hadde aldri trodd at livet mitt kom til å bli slik som dette. Men jeg har samtidig alt jeg noensinne kunne drømme om.[bilde, right, twelve][faktaboks, right, twelve]