Dagbladet som husorgan

Dagbladets forhold gjennom hundre år til det «gamle Venstre» var et av de mest konfliktfylte og uryddige samboerskap i vår politiske pressehistorie.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Uavhengighet av partiet, men ikke av ideene, var alltid et nøkkelbegrep i retorikken. Men samtidig var ofte bladets ledende medarbeidere med i utformingen av partiets politikk i representative organer. Ja, spesielt i økonomiske trengselstider for Dagbladet framstilte Dagbladet seg gjerne som Venstres hovedorgan, nærmest for å lokke til seg frisk kapital fra rike liberale mennesker som sjelden delte avisas meninger. Denne dobbeltheten inviterte selvsagt til husbråk.

Partiet på sin side mente de trengte avisene, især en riksavis, i alle fall en hovedstadsavis som var til å stole på. Den måtte gjerne tenke selvstendig, men «beholde sin overbevisning for seg selv og tie still», som den autoritære statsminister Gunnar Knudsen uttrykte det. Han var en av dem som satt på pengesekken, ja, kunne en gang tenke seg å kjøpe Dagbladet. Partiet forsøkte dette så seint som i 1948. Men i stedet for kjøp og salg, ble det fornektelse og bannlysing i flere perioder.

  • Ut fra dette stormfylte samboerskapet - konkubinatet - vokste begrepet Dagblad-Venstre fram. Knapt noen norsk avis fikk den spesielle ære å bli framstilt som et eget parti i partisystemet. Det måtte i så fall ha vært Orienteringskretsen før SF ble dannet.
  • Dagsavisen avla forleden Dagbladet en visitt ved å påstå at bladet er et «husorgan» for en av dets større aksjonærer, Orkla-sjefen Jens P. Heyerdahl d.y. Dagbladet hadde ikke vært sjokkert over at Orkla Media hadde argumentert overfor kulturministeren mot statlig pressestøtte.
  • Men hva er et husorgan? Det er ikke et internt bedriftsblad, ikke uten videre et leketøy for en geskjeftig redaktør i dagens samfunn. Nei, et husorgan er et negativt ladet uttrykk for et blad som er et lojalt, servilt redskap for mektige økonomiske og politiske krefter utenfor redaksjonen, ja, som til og med påtvinger bladet holdninger og meninger det ikke deler.
  • I Rune Slagstads bok «De nasjonale strateger» - fjorårets viktigste - er Castberg og Thagaard to av flere frontfigurer i overgangen fra Venstre-staten til Arbeiderparti-staten. Til sammen kom de til å prege både argumentasjonslinjen og handlingene i rommet mellom næringsliberalisme og sosialisme, eller som Slagstad sier om Castberg: «Han sprengte liberalismens tradisjonelle rammer og spente med sitt samfunnsetiske moderniseringsprogram en ideologisk bru fra den liberaldemokratiske folkelighet og til det norske sosialdemokrati.» Hos Thagaard ble statlig innflytelse og regulering over kapitalismen definitivt løsrevet fra sosialisering. Venstre-mannen Thagaard fikk handlingsrom for sin politikk under Arbeiderparti-staten.
  • Johan Castberg, som bl.a. var statsråd i Gunnar Knudsens regjeringer i kortere perioder, ble kanskje mest kjent for sitt arbeid med de nye konsesjonslovene, som kom etter 1905, og som skulle sikre mer statlig innflytelse og styring over de norske naturressursene. Men desto viktigere var hans sosialpolitiske initiativ: barnelover, arbeidervern, ulykkes- og sykeforsikring osv. Så kortfattet som Haakon Lie kan si det: «Castberg ble far til den norske sosiallovgivning», med sitt solidaritetsprinsipp. Rune Slagstad gjør i dag rett i å framheve Johan Castberg på bekostning av Gunnar Knudsen, særlig med tanke på den seinere moderniseringsprosessen av det norske samfunn.
  • Da Johan Castbergs politiske innflytelse var på hell, knyttet han i 1917 den unge juristen Wilhelm Thagaard til det som seinere ble Prisdirektoratet. Her møtte samfunnet en urkraft av en handlingsideolog, som hevdet at den økonomiske liberalismens epoke var forbi. Eiendomsrett og kapital skulle være sosiale og økonomiske virkemidler, ikke økonomiske og politiske maktposisjoner. Staten måtte i langt sterkere grad enn hittil komme inn som regulerende og kontrollerende myndighet, eller som Castberg hadde sagt: «klippe storkapitalens klør».
  • Det er her uråd å komme inn på den strøm av politiske utspill og lovforslag som kom fra den suverene prisdirektøren, et embete han bestyrte fra 1920 til 1960, som toppet seg med prislovstriden i 50-åra, den bitreste politiske kampen i vår tid ved siden av EU-valgene. Slagstad bemerker ironisk at embetsmannen opptrådte i nøye samsvar med sine egne politiske direktiver og dissenser, som ikke hadde fått gjennomslag i hans eget parti, Venstre. Thagaards reguleringslinje fikk en hegemonisk posisjon under Gerhardsen. Sosialismen ble definitivt forlatt.
  • Bidraget til Dagbladets historie, «Utskjelt og utsolgt», fra 1993, hvor Slagstad allerede beskriver konfliktene om statlig regulering, fikk overskriften: «Da Dagbladet seiret i Arbeiderpartiet», gjengitt i hovedtrekk i fjorårets suverene framstilling.
  • Men kjemien hadde sine spesielle forutsetninger. Den mer anonyme redaktør under Castbergs storhetstid var dr. Hans Volckmar, som var redaktør fra 1907 til 1915. Han var nær venn av politikeren, hadde startet bladet Vælgeren på Gjøvik og var inngiftet i den politisk innflytelsesrike familien Mjøen og støttet Castbergs i dannelse av partiet Arbeiderdemokratene.
  • Castberg og Thagaard hadde også en annen, og i avissammenheng viktig ting felles: ingen økonomiske interesser i bladet. Mange av aksjonærgruppene som var pengesterke, men som sto på Venstres høyrefløy, var delvis bitre motstandere av politikeren og embetsmannen, men maktet aldri å rikke ved redaktørenes grunnholdninger, uansett hvor fristende det måtte ha vært da kassa var nærmest tom. Trussel om annonseboikott fra næringslivet hadde ingen effekt.
  • Dagbladet var med egen vilje og entusiasme «husorgan» for to av århundrets mest kontroversielle personligheter. Vennskap virket sammensveisende, lojaliteten var åpenlys, men i ettertid ser vi at samfunnsdebatten i det åpne rom tjente på dette. Men som sagt: Også et slikt samboerforhold er nå historisk.

Konflikten mellom parti og presse har i høy grad tiltrukket pressehistorikerne. Det ligger i sakens natur. Når samtlige aviser i dag har frigjort seg fra parti og partieierskap, er nettopp slike konflikter historie, men nøkkelbegrepet uavhengighet svever alltid i lufta, av og til som en oppblåst ballong. Uavhengighet i forhold til hva?

Artikkelen fortsetter under annonsen

Denne barnslige giftigheten fra nettopp Dagsavisen (Arbeiderbladet), kan man lett overse, særlig i mangel på substansiell polemikk mellom dagens aviser.

Har Dagbladet vært et slikt husorgan? Nei, ikke i dets negative betydning, likevel vil jeg påstå at man med full rett kan karakterisere bladet som et husorgan for en politikk som framfor alt ble representert av to «handlingsideologer» i vårt århundre, stortingsmann og statsråd Johan Castberg og prisdirektør Wilhelm Thagaard.

Sammenfatter man hele perioden mellom 1905 og 1960, sto avisa som en bastant forkjemper for både Castbergs og Thagaards politikk. Det finnes bare ubetydelig meningsavvik. Samtida oppfattet også Dagbladet som husorgan for herrene, oftest i negativ betydning. Avisa hadde og har fortsatt i sin formålsparagraf at den ikke skal tjene personlige interesser, ble det påpekt. Dette lå litt fjernt fra Castberg og Thagaards tankeverden, redaktørene ble ikke påtvunget meninger, de ble entusiaster for den nye politikken og selvsagt ukritiske.

Einar Skavlan (1915- 1954), som allerede i 1918 hadde formulert den nye tids sosiale og økonomiske program i flere artikler, ble etter hvert en nær venn av Thagaard - et vennskap hvor det må ha hersket en sterk gjensidig beundring. Det sies at de dagstøtt konfererte med hverandre om politikk og kultur, særlig etter at Venstres ledere betraktet dem som partifiender nummer en og to. Thagaard ble også etter hvert den ledende kraften i avisas styre, og styreformann fra 1948 til 1970.