Dagbladets anonyme kilder

Dagbladets politiske redaktør Thor Gjermund Eriksen liker ikke min kritikk av løssalgsavisenes bruk av anonymiserte kilder. I hans kommentar 6.1. får leseren innledningsvis repetert Akersgatas faste forbrukeradvarsel: Allern var i 1973- 75 leder i AKP (ml). I denne sammenhengen er dette like lite relevant som at Eriksen for noen år siden var sekretær for SVs stortingsgruppe.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Altså, til saken:

Thor Gjermund Eriksen hevder innledningsvis at jeg vil ha bort enhver bruk av anonyme kilder i politisk journalistikk, noe han mener politikere som har noe å skjule vil sette pris på. Resonnementet bygger på et feilaktig premiss. Jeg har aldri tatt til orde for dette. Tvert imot: informasjon fra kilder som ikke vil eller kan stå åpent fram, er viktig både i politisk, økonomisk og annen journalistikk. På dette punktet slår han inn åpne dører. Det jeg derimot kritiserer, er at enkelte redaksjoner misbruker kildevernet og lar toppolitikere med finlandshette servere fraksjonsutspill og personhets.

Lukket

Eriksen skriver om betydningen av å få fram hva som «virkelig skjer i de lukkede rom» for å gi «et sant bilde». Når dette er målsettingen, bør han (og Dagbladet) lære seg å skille mellom det som «skjer», kildenes personlige vurderinger av det som «skjer» og kildenes politiske fraksjonsutspill for å påvirke det som skjer. Fakta om det som skjer eller har skjedd kan normalt sjekkes mot andre typer kildeinformasjon, mens meninger, vurderinger, oppfordringer og liknende utspill verken er «sanne» eller «falske».

Selvsagt er det alltid mulig å få enkelte politikere til å levere giftige karakteristikker av sine motstandere (i eget eller et annet parti). I 1996 brukte Dagbladet denne metoden for å lage oppslag om ymse partiledere. Her var artikkelen om Jan Petersen (20.6.1996) spesielt negativ. I et intervju med meg (gjengitt i boka «Flokkdyr på løvebakken?») oppsummerer Johan J. Jakobsen (Sp) sitt syn på denne artikkelen slik:

Den er noe av det mest grisete stykke politisk journalistikk jeg har sett. Jeg er glad jeg sa nei til å delta da Thor Gjermund Eriksen fra Dagbladet bad meg si noe anonymt om Høyre-lederen.

Lytte

Problemet med Eriksens holdning er altså ikke at han og hans medarbeidere lytter til kilder som vil forbli anonyme. Det bør de fortsette å gjøre, spesielt hvis de bruker det som utgangspunkt for å konfrontere åpne kilder. Hvis journalistene og kommentatorene mener de har bakgrunnsstoff nok til å skrive en selvstendig analyse om interne motsetninger og fraksjonskamp, selv når kildene de har lyttet til ikke vil stå åpent fram, så er det utmerket. Men på en betingelse: at de presenterer det som sin vurdering og ikke søker ly bak ryggen til «autoritative kilder» med finlandshette.

Eriksen oppfatter det som en «konspirasjonsteori» at jeg bl.a. knytter den løsaktige omgangen med anonymisert synsing til redaksjoners behov for stoff som passer med deres markedsorienterte mediedramaturgi. Etter mitt syn er det en temmelig elementær innsikt. Da Jyllandsposten for to år siden takket nei til anonymiserte finansanalytikere og lignende ekspertise, slo næringslivsredaktøren fast at det selvsagt ville gi færre «nemme historier» i pakt med den vinkel redaksjonen selv ville lage.

Svekke

Enda verre syns Dagblad-redaktøren det er at jeg ikke godtar medieideologien om at avpartifiserte medier også er avideologiserte medier som driver en verdifri nyhetsjakt på et rent journalistisk grunnlag. Noen redaksjoner er tydeligvis positivismens siste skanse. Innbiller Eriksen seg at Dagbladet er uten tolkningsrammer (bl.a. bygd på kildevalg, vinkling og type nyhetsfortelling) i nyhetsjournalistikken? Ser han ikke at redaksjoner, hvis de vil, kan forfølge politiske strategier på nyhetsplass? Har han i løpet av de siste tre årene ikke engang oppdaget at hovedkonkurrenten VG både bruker kommentarplass og nyhetsplass, bl.a. i samklang med anonyme bakspillere i Ap, for å detronisere Jagland og svekke hans støttespillere?