Dagbok fra Beograd 13. juni

4. våpenhviledag. William Cohen snakker bare om NATO som en underavdeling av Pentagon og FN som en underavdeling av State Department.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Russiske politikere sier at de vil være med og bestemme over styrkene i Kosovo. Myndighetene her snakker bare om FN, later som om NATO ikke har noe med styrkene i Kosovo å gjøre og sier at vårt diplomati har vunnet over NATO. Hver mann sin drøm.

Den russiske styrken forholder seg til flyplassen Slatina. NATO forholder seg til den russiske styrken på flyplassen. Den kalde krigen fortsetter på lokalt plan med korte avbrytelser på grunn av tekniske problemer.

UCK angriper sivile serbere på forskjellige steder i Kosovo, og stadig flere flykter. Albanske flyktninger venter på at stormaktene kommer overens om kontrollsonene, forhåpentligvis før vinteren. Flyktningene fra Kroatia og Bosnia-Hercegovina håper på at noen husker dem i deres neste liv. Var det ikke noe med flyktninger som var den første offisielle begrunnelsen for krigen mot Jugoslavia?

På markedet ser jeg en krigsinvalid uten armer og med bare ett bein sitte og tigge. I grunnskolen har elevene i årtier lest en fortelling om krigsinvalidenes tragiske skjebne etter første verdenskrig. Det er bare løpenummeret på krigen som endres.

Regjeringen i Serbia produserer fortsatt optimisme og forordninger. Lysingsbladene har aldri vært så tjukke som i de siste månedene. I Vesten heter det å ha en handlekraftig regjering. En handlekraftig regjering er en regjering som anser tvil og diskusjon som sand i beslutningsmaskineriet.

De uavhengige avisene produserer realisme fordi det er forbudt å produsere defaitisme. Krigstilstanden gjelder fortsatt. Sensuren også.

Den regjeringskontrollerte journalistforeningen hadde møte i går og fordømte NATOs bombing av statseid TV. Den uavhengige journalistforeningen hadde møte noe tidligere, og fordømte både NATOs bombing av statseid TV og regjeringens knebling av uavhengige medier. Vestlige journalistforeninger fordømmer knebling av albanske medier. Hver gjør sitt for at verden skal være mangfoldig.

Det regner, men et ungt par sitter på en benk på torget og enser ingenting. Det eneste som virker normalt.

De jugoslaviske soldatene vender hjem. I statseid TV viser de en far omfavne sønnen som har vært mobilisert i tre forskjellige kriger. Journalisten spør faren om hva han føler nå. Må journalister spørre så dumt?

Om kvelden ringer jeg studentene for å minne dem om at undervisningen fortsetter som normalt fra og med i morgen. Vi blir enige om å ta det med normaliteten med et visst forbehold.

Kvelden avsluttes med en krangel med barna hvor jeg forlanger at de skal rydde på rommet. Jeg sier at så lenge de ikke har sitt eget hjem o.s.v. hvorpå de svarer at de er selvstendige mennesker o.s.v. Det var enklere i gamle dager da ungene ikke visste noe om pubertet og barnerettigheter og moderne pedagogikk og den slags.