Dagbok fra Beograd 14. juni

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Like før Dagsrevyen i tv-stasjonen Studio B ble avsluttet i går kveld, opplyste redaktøren at de har fått ordre fra det føderale informasjonsdepartementet om at de må overta nyhetssendingene som det statseide tv vanligvis har og som begynner halv åtte, fordi det er en krigsforordning. Men statspresident Milosevic gratulerte oss forleden med fredsavtalen og freden.

I morges dyttet jeg den gamle anorakken bak i skapet, en av de få tingene jeg har fra studietida i Norge og som alltid får meg til å tenke på lysløypa Sognsvann- Ullevålsæter. På badet henger et par frynsete badehåndklær, produsert i Kroatia da vi ennå var et land. Om ikke så lenge er også dette blitt bare minner.

I dag begynte vi undervisning etter fredstimeplanen. Fakultetet var fullt av studenter, men langt fra som i normale tider. Stort sett er det bare studenter fra Beograd som møter opp.

I korridoren snakker jeg med noen av studentene som var svært aktive under studentprotesten 96- 97 og under vår streik i høst og i vinter. De er enormt trøtte av problemer, krig, kaos på universitetet og perspektivløshet. Nå har de bare én tanke i hodet: å utvandre. For noen år siden var det ei jente som kom på mitt kontor og spurte om det var mulig å studere islandsk. Jeg spurte hvorfor akkurat islandsk. - Jeg så på europakartet, Island ligger lengst herfra, svarte hun.

Et langt og intensivt møte i Alternativt akademisk utdannelsesnett. Jeg begynner å bli lei av å gjenta at lett var det ikke å bygge opp det som er alternativt, og verre er det blitt. For hvert problem som blir løst, oppstår det to nye. Jo verre tilstanden på universitetet blir, desto større blir oppgavene, og desto vanskeligere blir det å løse dem.

På tv viser de president Milosevic åpne gjenoppbyggingsarbeidene på ei nedbombet bru i Vojvodina i nærvær av mediene, med tale, flagg, transparenter, sikkerhetsvakter og alt som hører til. Så får vi se hvor mange ganger en og samme bru kan åpnes for trafikk. En av datterens venner kommenterer: Om de skriver ut valg i dag, vinner han nå uten juks. Alt i alt har vi beholdt presidenten og fått et ødelagt land.

Ungarn tillater ikke russiske militære overflygninger til Kosovo. Den kalde krigen fortsetter snart som nordamerikanske, snart som latinamerikanske såpeserier. Mens albanske flyktninger venter, serbiske flyktninger drar og UCK skyter stadig mer.

Noen kolleger som driver med økonomiske analyser siterer en gammel aforisme: Det var ikke humant å avslutte krigen nå, ettersom så mange levde av den. Men det er penger å gjøre, også på freden. Byggeindustrien i Vesten gleder seg over aksjestigningen ved oppdrag i Kosovo og resten av Jugoslavia hvis, om, i tilfelle at osv. På lokalt plan er det smugling av whisky, sigaretter og Pamper's-bleier som gir rask fortjeneste.

Datterens venner snakker om studentkantina som ligger nærmest det gamle universitetet. De kaller den «Tre skjeletter» og lurer på når den kommer til å innføre frityrstekte trikkebilletter som hovedrett. Alt er som da jeg var student her for snart 40 år siden.