Dagbok fra Beograd 2. juli 1999

Inn og ut av virkeligheten

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

For fem måneder siden foreslo jeg for fagforeningen på mitt fakultet å anmelde vår tidligere dekanus til statsadvokaten for en rekke straffbare handlinger. Det gjorde vi også, og regnet med at statsadvokaten ikke kom til å reagere på noen måte. Så fikk vi plutselig svar at utpressing og mishandling av underordnede under embetsutøvelse, misbruk av embetsfullmakter, skadelig utøvelse av embetet og forfalsking av offisiell dokumentasjon ikke er straffbare handlinger som forfølges av statsadvokaten etter en anmeldelse. Vi ble henvist til sivil rettssak, men den ansvarlige dommeren har ikke funnet vår sak verdt noe svar. Alt sammen er i strid med loven, men det er de som er loven.

Man får nærmest lyst til å melde seg ut av virkeligheten, men det finnes vel ikke noe skjema. Og finner man skjema, får man neppe innreisevisum til ikke-virkeligheten, for den omfattes sikkert av Schengen-avtalen, og man har såkalte svake returforutsetninger.

I uavhengige medier trykkes stadig flere tekster om hendelsene i Kosovo. Det eneste stedet hvor Kosovo-problemet aldri er blitt tatt opp for alvor, er i det serbiske parlamentet. En av representantene for Milosevics parti, en ekstrem nasjonalist og i mange år rektor ved Universitetet i Pristina (som han betraktet nærmest som sitt private firma) sa under det første møtet i parlamentet etter de første flerpartivalgene at opposisjonen ikke har oppfattet sin rolle i parlamentet konstruktivt. Opposisjonen skal nemlig holde kjeft og ikke stille utrivelige spørsmål.

Situasjonen i Montenegro er ganske spent. Det er mye propaganda for løsrivelse fra Jugoslavia. Om det er reelt eller bare en trussel i maktkampen, kan vi vanskelig bedømme herfra. Det tidligere Øst-Europa søndermales mens Vest-Europa samles.

Organisasjonen «Journalister uten grenser» har begynt en diskusjon om medier og Kosovo på grunnlag av erfaringene fra Golfkrigen i Paris.

På grunn av eksportforbud blir det ingen nye vestlige filmer å se i Beograd. Men Coca-Cola og McDonald's fortsetter.

Nå begynner mange i Vesten å bekymre seg over kaoset som rår i Kosovo. Det er bare NATO og regjeringen i Serbia som ikke viser tegn til bekymring. Underveis gjør de livet surt for Kosovo-serbere, KFOR ved ikke å beskytte dem før de blir flyktninger, regjeringen ved ikke å bry seg om dem etter at de er blitt flyktninger. Ingenting uventet for den som kjenner NATO og regjeringen.

Jeg er blitt bedt om å skrive en tekst om krig og litteratur. Etter en dags iherdig leting, kan jeg fastslå at det ikke er skrevet mye å skryte av. For det meste er det emosjonelle tredjerangs produkter og politikk forkledd i skjønnlitterære klær. Det kreves visst en tidsdistanse for å skape noe bra.

Barna holder seg nå mest for seg sjøl, og er lite å se. Da de var små, tenkte vi: Bare de blir store. Nå tenker vi: Om de bare var små igjen.