Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Nyheter

Mer
Min side Logg ut

Dagbok fra Beograd 5. mai

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Lite bombing i natt. Fint med litt ekstra søvn. Først når jeg går inn i leiligheten, merker jeg at den trenger en grundig rengjøring. Men det får vente til krigen er over. Det begynner forresten å bli en av de mest brukte frasene her i byen.

Noen i NATO sier at de har brukt grafittbomber for å prøve hvordan de virker i praksis. Jeg kan bekrefte at de virker bra. Kan vi nå slippe mer? Jeg husker forresten en viss lege i et visst land som i en annen tid også måtte utprøve teoriene på levende folk.

Russiske fly med humanitær hjelp får ikke fly over Bulgaria. NATO får fly over Bulgaria. Regjeringene i landene rundt Jugoslavia som ønsker å komme inn i NATO, slåss om å vise seg som flinke gutter.

Det pågår noe undervisning, det møter opp noen studenter, og jeg får en meget bra seminaroppgave med sammenlikning av «Et dukkehjem» og «Frøken Julie». Men ingen av studentene som bor langt fra Beograd tør komme. Da jeg fortalte to av dem at de har fått stipend til sommerkurs i Sverige, begynner en alminnelig jubel og resten av timen er spolert. Feil tid for å meddele glade nyheter.

Makedonsk regjering protesterer fordi så mange albanske flyktninger sendes til Makedonia og blir der. I Albania pakkes de som sardiner. Andre land sier de har mer enn nok flyktninger fra før. Flyktninger i leirene protesterer fordi ingen tar seg av dem, fordi UCK har lurt dem, fordi de ikke sendes til vestlige land, fordi de merkes med tall før de sendes, fordi de er flyktninger.

I indre Serbia er det nå omkring sju hundre tusen flyktninger når man tar med de gamle fra Kroatia og Bosnia.

Som noen skrev forleden: Å bombe for å yte humanitær hjelp, er det samme som å ligge med hverandre for å bevare jomfrudommen.

Nå begynner det å bli vanskelig å få penger ut av statskontrollerte banker og postsparebanken. Det har aldri vært lett, men vi statsansatte som får lønn utbetalt gjennom banken har ikke noe valg.

Det kommer flere telefonoppringinger og e-brev fra Norge og Sverige, men kona er ikke interessert i hvem som hilser. Hennes nerver merker nå bare lyder.

To overlevende fra den andre bussen som ble bombet har begått selvmord.

Noen i køen bak meg denne ettermiddagen lurer på om det kanskje var en avtale på høyeste hold under Rambouillet at det ikke skulle finnes noen albanere igjen i Kosovo. Jo mindre vi forstår, desto villere blir forsøkene på forklaring. Marsboere er ennå ikke blitt dratt inn som faktorer.

Min datter har klart delprøven. Min sønn har klart å stille en masse spørsmål som jeg ikke klarer å svare på. Han foreslår å bytte meg ut for et godt konversasjonsleksikon. Resten av familien foreslår at vi klistrer en bred teip over munnen på ham. (Teipen har vi for å klistre over vinduene.)

I radio meldes at Clinton har tilbudt pause i bombinga. Tjue minutter seinere går flyalarmen. Det store frikvarteret er over.