Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Nyheter

Mer
Min side Logg ut

Dagbok fra Beograd

«Fjernsynet er gått i stykker. Nå må jeg følge krigen fra vinduet. Men det er en betydelig forskjell: Utover dagen får man større visshet om hva som er blitt truffet i går og i natt.»

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Vi lever to liv. Det ene foregår om natta hjemme med øret mot vinduet for å høre flyduren eller hviningen fra rakettene, i kjelleren og i tilfluktsrommene med øret mot reiseradioen for å høre hva som skjer, på bruene for å stå som skjold mot bomber. Man snakker, diskuterer, spiller gitar, bytter bleier, sitter og dirrer av redsel, trøster noen, spør seg hvorfor, forbanner NATO eller skjebnen. Noen sover, men våkner lettere enn ei vaktbikkje.

Det andre livet foregår om dagen, med rødsprengte øyne av søvnmangel, med dirring i fingrene av for mye kaffe, med lomma full av tabletter mot for høyt blod- og nervetrykk, med like mange spørsmål som om natta, og dagens gjøremål i tillegg. Det er lyst, man er litt mindre redd, man kan til og med bryske seg:

- Hva får man hvis man samler fem styringsstasjoner for mål for krysserraketter? En gratis rakett levert rett hjem.

- Hva er likheten mellom Vårherre og NATO? Begge tordner fra himmelen og straffer andre for egne feil.

Fjernsynet er gått i stykker. Nå må jeg følge krigen fra vinduet. Men det er en betydelig forskjell: Utover dagen får man større visshet om hva som er blitt truffet i går og i natt. I fjernsynet viser de først, siden kutter de bort bilder av forbrente lik som plukkes ut av passasjertoget som ble bombet i går. Man ser de nedbombede fabrikkene. Noen bortblåste bondegårder med døde husdyr, enorme hull i bakken og gråtende folk. Så bilder av virkningene av clusterbomber, forbudt våpen, men ifølge NATO-talsmannen nødvendig, for fienden er lur og står ikke stille på ett sted slik at man kan bombe den med presisjonsvåpen.

Siden leser man utenlandsk presse på Internett, ser på CNN, BBC og tysk TV hos disse som har satellittantenne.

Kanskje titter sola fram, men ingen gleder seg, for det betyr at himmelen blir klar, og det betyr at NATO-offiseren som snakker i TV kommer til å stråle av glede over at det er fint vær og at det kan bombes lettere. En journalist kalte det for demokratifremmende bombing.

Dagen er gått til et utall diskusjoner med folk, også noen jeg ikke kjenner. På den ene sida eksperter på analyser (?), på den andre sida eksperter på beslutninger, på den tredje sida eksperter på konsekvensene av andres beslutninger.

Mot kvelden går vi tur med noen venner. I dag er det nøyaktig tre uker siden bombingen begynte. Kona mi samler seg for første gang for å gå ut etter klokka fem.

Det er lite folk ute. Mot klokka åtte, den vanlige tida for flyalarm, er det nesten tomt i gatene. Butikkene, kinoene, restaurantene er stengt. Ingen unge mennesker å se på gatehjørnene. Portforbud er blitt innført ovenfra mer effektivt enn noe politi kunne ha gjort.

Bare på bruene er det tjukt av folk.

Vel hjemme sitter jeg og diskuterer med sønnen og et par unge til som skal overnatte hos oss fordi de bor for nær potensielle mål. De vil vite hva som er poenget med å slåss når man vet at motstanderen er overmektig. Til seint på kveld forsøker jeg å forklare noe om forskjellen mellom rett og rettferdighet, om hovmod og sjølrespekt.

Det er nesten midnatt. Ennå ingen flyalarm i Beograd, men det meldes i radio om nye bomber mot bruer, telekommunikasjoner, fabrikker, hoteller. Fortsetter det slik, kan man vel snart finne fram gamle bøker med gode råd om hvordan man best finner vadesteder, lager tømmerflåter, sender brevduer, koker urtesupper.

Nå kom flyalarmen. Natta begynner. Ljubisa Rajic

«...Hva er likheten mellom Vårherre og NATO? Begge tordner fra himmelen og straffer andre for egne feil.»