Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Nyheter

Mer
Min side Logg ut

Dagbok fra Beograd:

«NATO har bombet legemiddellageret i Nis. Militært mål.»

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Etter ha surret en god del av natta hos noen venner, gikk jeg hjem for å sove i min egen seng. Det fikk gå som det vil. På formiddagen går jeg på to forskjellige markeder. Matvarene er ikke blitt dyrere. En av bøndene jeg snakker med, sier at han ikke vil øke prisene, for han vil ikke huskes som krigsprofitør.

Om bare de virkelig store tenkte slik. Importerte sanitærartikler, kosmetikk, klær, vaskepulver etc. går opp fra dag til dag. I Beograd finnes fremdeles alt, men utover landet begynner en del varer å forsvinne. I grunnen er det underlig at rasjoneringskort ennå ikke er blitt innført, bortsett fra bensinkuponger.

Men de fleste tar det med ro; vi er blitt vant til varemangel fra sanksjonenes hardeste tid. Bøndene som jeg kjøpte ost og egg hos spør om jeg vet noe mer om oljeblokaden mot Jugoslavia. Den ene sier at begge hans sønner er mobilisert. Mer og mer blir det bare de daglige problemene man snakker om.

Mens jeg var på markedet, ankom familien fra forskjellige kanter. Trøtte og nervøse. Store deler av byen har ikke strøm på grunn av en nedbombet trafostasjon. NATO har bombet legemiddellageret i Nis. Militært mål. Kosovo pløyes videre ovenfra. Opprensingen fortsetter.

I værmeldinga bebudes lave skyer og dårlig sikt. Nydelig stygt vær. Når det faller regn, faller ikke bomber. Tror vi. NATO-lære og værtegnfortolkning. Flyalarmen er snart på, snart av. Godt for nervene. Det blir ikke kjedelig.

På ettermiddagen, som for oss er blitt formiddagen, fordi man sover om formiddagen, ettersom man våker om natta, flytter det firmaet som holder til i den andre enden av korridoren ut. Vi snakker litt, utveksler noen meninger om NATO, livet, albanere og ungene og vinker til hverandre. Vi sees på mandag, sier en av dem, hvis huset er her. Under en av flyalarmene forsvinner igjen familien hver til sin kant.

I noen av radiostasjonene er det igjen noen som faller pladask for Russland og Hviterussland. Så skjønner jeg at det er noen av radikalerne. De nærer stor kjærlighet for Lukasjenko. Det meste vi vel kan si til Russland er: Takk for at dere ikke bomber oss.

Jeg svarer på en del e-post og går hjem til en kollega. Tvillingdøtrene hans er grunnskoleelever, den eldste datteren psykologistudent, kona gymnasielektor, han professor i sosiologi. Noen av de fineste menneskene jeg kjenner i denne byen.

Han og jeg har vært sammen om det meste av kampen på universitetet de siste årene.Til seint på natta snakker vi. Salige er de som alltid vet hva som er riktig og hva som er galt. Vi tviler. Klokka tre er jeg på vei hjem. Har de ikke bombet til nå, bomber de vel ikke seinere.

Ljubisa Rajic