Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Nyheter

Mer
Min side Logg ut

Dagbok fra Beograd

«I dag tenner vi lys for de drepte i TV-huset»

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Statskanalen på tv sender ikke mer. NATO har bombet trafostasjonen til vårt lokale Tryvannstårn. Bomber som redigeringsverktøy.

Under protestene 1996- 97 gikk vi forbi TV-huset, som vi kalte for Bastillen, i protest. I går gikk vi forbi i protest mot at NATO bombet det. Under krigen i Kroatia og Bosnia tente vi levende lys for de døde. I dag tenner vi lys for de drepte i TV-huset. Det er vi, og bare vi, som bør rydde opp i forholdene her.

Fra og med i morgen skal jeg umiddelbart notere hendelsene i en liten blokk. Utpå kvelden oppdager jeg at jeg ikke husker mer hva som skjedde i formiddag. Får så høre fra flere andre at de opplever det samme.

Min sønn kom hjem ved tolvtida. Da kom «Schindlers liste» opp. Men med krav om å analysere verden i dag. Må barn spørre så mye? Så kom kona og reddet meg. I dag er sønnens fjortende vanlige eller første krigsfødselsdag. Han får tre T-trøyer (kjøpte i går på markedet) og en enkel kake. Ikke noe barneselskap i år. På grunn av flyalarm forblir bløtkaken i kjøleskapet.

Jeg tenker på Georg Johannesens dikt «Generasjon».

Kona og sønnen forsvinner til en venn som ikke bor så utsatt til som oss. De fleste hus rundt omkring er praktisk talt tomme. Datteren ringer og sier at hun fortsetter å sirkulere. Hun kommer hjem først når reint undertøy tar slutt.

Jeg ringer til kolleger som er sakkyndige på forskjellige aspekter. Bombingen har allerede påført større materielle skader enn under andre verdenskrig, flere hundre tusen mennesker har forlatt byene av frykt for bombing, titalls sykehus er skadd, nesten to hundre skoler og universitetsbygninger, tusenvis av leiligheter og hus. Jorda begynner å bli forgiftet.

Etter at flyalarmen har sluttet, kommer kona og sønnen tilbake.

I en time ringer jeg og snakker med studentene. En mor ber om å få komme og snakke med meg personlig. Jeg vet ikke en gang hva jeg skal gjøre med egne barn. Hvordan skal så jeg gi råd til andre? Men vi snakker - som foreldre.

Mot kvelden går flyalarmen igjen. Kona og sønnen forsvinner. Jeg blir hjemme. Bøkene, notatene, filene i datamaskinen, et helt arbeidsliv, ser ut til å bety mer enn fare. Eller er det bare en dum trass?

I folkeeventyret om mørkeriket heter det at noen mennesker rir inn inn i mørket over noen småsteiner. Da hører de en stemme som sier at de kommer til å angre både om de plukker og de ikke plukker dem opp. Noen stiger av hesten og plukker steinene opp, noen gidder ikke. Da de kommer ut, ser de at det er gullklumper. De første angret på at de ikke hadde plukket opp mer, de andre at de ikke hadde plukket opp noe. Men det var ingen vei tilbake.

En følelse av å handle feil uansett hva man gjør er ganske omseggripende i min omgangskrets.

NATO-lederne sier at de ved å bombe oppmuntrer demokratiske krefter i Serbia og krever en innsats av oss. Det får være måte på kynisme også.

Tre på natta. Har de ikke bombet trykkeriet i nabohuset til nå, gjør de det vel ikke i de timene som er igjen av natta.